Tiden etter det kolossale gjennombruddet i 2015 har sopransangeren Lise Davidsen (født 1987) brukt godt. Få år senere stod hun på noen av verdens viktigste operascener: The Metropolitan Opera i New York, Royal Opera House Covent Garden i London, Bayreuther Festspiele i Bayern. Siden fulgte La Scala i Milano og mange flere. Hennes plateinnspillinger får strålende mottagelser. Davidsen er for lengst genierklært, og sammenlignes ofte med fordums storheter som Kirsten Flagstad, Birgit Nilsson og Maria Callas. Men om laurbærkranser merket «Århund­rets stemme» er stas å bli tildelt, er de utvilsomt også forstyrrelser som tilslører Davidsens klanglige prosjekt og tolkningsambisjoner.

EN SCENEBESTORMNING

Lise Davidsen er en sanger som må oppleves i konsertsalen. Det er sant at stemmevolumet alene kunne drevet vindmøller. Fra hvilken seterad hennes soniske velklang tas inn, er aldeles likegyldig, den kontrollerte stemmestyrken når frem gjennom selv det mest hardtarbeidende orkester. Men det er så mye mer ved denne stemmeprakten. Klangbehandlingen og den personlige innlevelsen i det musikalske stoffet er det som gjør henne så unik. Hun får musikken til å skinne med en dyp briljans, med skimrende overtoner, og også i det melodiske tussmørkets lavere registre – og hun kan på et øyeblikk skru volumet fra et tordnende fortissimo ned til pianissimo, uten at kjerne, intensitet og rikhet i klangfarger går tapt.

Hun vokste opp i Stokke, en fredelig, vakker og litt sønnavindssøvnig krok av Sandefjord. Her var gårdsbruk, dyrket mark, skau. Et suburbia på landet, nær det salte havet. Hun hadde få musikalske impulser med seg hjemmefra, bortsett fra julespillet i Arnadal kirke der hele bygda var involvert. Korsangen ble veien inn i eventyret, etter hvert særlig Johann Sebastian Bachs barokkmusikk. Hun sang Eva Cassidy og Andrew Lloyd-Webber. Derfra navigerte hun videre til den store, klassiske musikken.

Hun opplevde sin første operaoppsetning da hun var tyve år. Lise Davidsen kunne forblitt en hemmelighet, en korsangens backbencher. Hun er en smule introvert og har egentlig aldri hatt en brennende sult etter å bli sett og hørt. Kanskje vil det alltid rase slike kamper i henne, stridigheter der hennes natur står mot vilje og ambisjon. Heldigvis har gleden ved å aksle de store utfordringene i sangrollene vunnet frem. Behovet for å gjøre det så bra som overhodet mulig, å kjempe utrettelig med stoffet, øve, øve og øve enda mer, alltid være den som er best forberedt – det har fremkalt den trollbindende solisten som lå i henne.

Davidsen studerte sang på Griegakademiet i Bergen. På den tiden sang hun også i Det Norske Solistkor, og dirigent Grete Pedersen forstod at her var det et stort talent. Davidsen har en mastergrad fra Det Kongelige Danske Musikkonservatorium. Samtidig studerte hun hos Susanna Eken ved Operaakademiet i København. Eken er en av Europas ledende sangpedagoger, og hun ba Davidsen om å slutte å synge mezzo og legge ideen om å sysle med barokkmusikk bak seg. Det skulle ikke bli endeholdeplassen. Davidsen skulle heller tenke som en sopran, en opera-sopran. Feil på feil ble påpekt av den briljante pedagogen. Det endte med fortvilelse og gråtetokter. Men Davidsen tørket raskt tårene. Og så bygget Eken møysommelig opp det mennesket som skulle bli en helstøpt sanger av verdensformat – selvsagt sammen med Davidsen selv. Det krevde arbeid som var et tålmodig, målrettet blodslit. Men det skulle gi resultater; i 2014 var hun en av sangsolistene da musikkonservatoriet i København hadde sin avgangskonsert – sammen med Berliner Philharmoniker.

Som ny profesjonell sanger stormet hun sindig frem før hun for alvor, nærmest i løpet av et øyeblikk, erobret en plass i operauniverset i 2015. Det ble en overveldende inntreden i den klassiske musikkverdenen. The Economist slo fast at hun var «operaens nyeste stjerne.» Dette året sopte hun med seg omtrent alle priser i store internasjonale sangkonkurranser. I Amsterdam fikk hun andrepris i den store og viktige Hans Gabor Belvedere sangerkonkurranse (den omtaler seg selv som sangerbørsen), men vant likevel publikumsprisen og prisen fra den internasjonale pressen. Hun vant Plácido Domingos Operalia-konkurranse i London, og hun ble i samme slengen belønnet med både publikumsprisen og Birgit Nilssons pris. Så seiret hun i Dronning Sonja Musikkonkurranse i Oslo. Der mottok hun også prisen for beste norske fremførelse og Ingrid Bjoners stipend. Senere i 2015 fikk hun prisen som bærer Kirsten Flagstads navn. Siden har prisene, jubelen og oppgavene fortsatt å drysse ned over Lise Davidsen, denne nordiske operakjempen (hun er 188 cm på strømpelesten, noe som var et strålende fortrinn for den unge håndballspilleren Davidsen).

TYSKE TUNGVEKTERE OG GRIEG

For Davidsen har alltid det sitrende øyeblikket i et operahus, med publikum til stede i salen, vært av større betydning enn «perfekte» plateinnspillinger. Hun har bidratt til og hatt hovedrollen i flere oppsiktsvekkende og uomgjengelige plateproduksjoner. I 2018 kom innspillingen med Edvard Griegs musikk til Peer Gynt, som et første løfte om hva som snart skulle følge. Davidsen og de andre solistene ble ledsaget av Bergen Filharmoniske Orkester dirigert av Edward Gardner.

Hennes første album for Decca (2019) var med musikk av Richard Wagner og Richard Strauss. Philharmonia Orchestra spilte, dirigert av Esa-Pekka Salonen. Den åpner med Dich, teure Halle, grüb ich wieder fra Wagners Tannhäuser, sunget nærmest som en lykkestormende kjærlighetsode til operahus i sin store alminnelighet. Strauss’ Vier letzte Lieder avslutter platen med den vemodige, urolige Im Abendrot. Valget av musikk innrammet på kløktig vis Lise Davidsens grunnfestede sjelsro og samtidig hennes stødige kurs rett mot stjernehimmelen. Samme år kom en tysk innspilling av Carl Maria von Webers Der Freischütz (Jegerbruden) der hun var med.

Siden fulgte et album med operaarier av Beethoven, Wagner og Verdi. Sanger som Pace, pace, mio Dio fra Giuseppe Verdis La forza del destino (Skjebnens makt) fremførte Davidsen på blendende vis. Musikken var ladet med all tenkelig sødme og omtanke. En kjærkommen Sibelius-innspilling, igjen med Bergen Filharmoniske Orkester og dirigent Edward Gardner, befestet Davidsens affinitet for den finske mesterens lyriske tonespråk, fullt av nordisk mystikk og mørke.

Akkompagnert av Leif Ove Andsnes sang hun Grieg-sanger på nok en Decca-innspilling (2022). De leverte friske blikk både på Haugtussa-sanger og udødelige travere som «Ved Rondane» og «Jeg elsker Dig!» Overskuddet og en vilje til lek med musikken var stor. En sang som «Ved Moders Grav» rommer det hjerteskjærende alvoret.

ØYEBLIKKETS HERSKERINNE

Det lar seg ikke gjøre å gi en rettferdig eller komplett oversikt over Lise Davidsens mange oppgaver og triumfer så langt i karrieren. Hun har turnert vidt og bredt med et stadig mer omfattende konsertrepertoar ved siden av store roller i operaproduksjoner som Benjamin Brittens Peter Grimes, Giacomo Puccinis Tosca, Strauss’ Ariadne auf Naxos, Wagners Die Walküre, Beethovens Fidelio. Hun har sunget med en lang rekke av verdens ledende orkestre, blitt dirigert av Zubin Mehta, Klaus Mäkelä, Riccardo Chailly og Kirill Petrenko og mange flere orkesterledere i den aller øverste divisjonen. Det er utvilsomt at hun igjen og igjen kommer til å vende til­bake til Bayreuth. Der la det kresne publikummet øye­blikkelig sin elsk på henne da hun debuterte som Elisabeth i Tannhäuser i 2019. Operaens ingredienser inkluderer legenden om en sangerkonkurranse, en Sängerkrieg ved Wartburg, og Tannhäusers utsvevende, amorøse livsførsel – før angeren setter inn.

Hun har sunget på BBCs elleville Last Night of the Proms. Da Teatro alla Scala i Milano skulle gjenåpne etter en storstilt renovering, var det henne de ringte.

Da hele verden var lammet av covidpandemiens herjinger, gjorde mange musikkinstitusjoner nybrottsarbeid med formidlingen. Under emneknaggen #TheVoiceMustBeHeard kringkastet The Metropolitan Opera i New York ambisiøse direktesendte konserter – Met Stars Live – med noen av verdens største operastjerner. I august 2020 gjorde Lise Davidsen sin konsert i vakre Oscarshall i Oslo, med James Baillieu ved klaveret. Hele den musikkinteresserte delen av verden så og hørte på, også de største operastjernene. Konserten hadde en åndeløs nerve og ble gjennomført med varme og presisjon. Øyeblikket da Davidsen, lykkelig utmattet av konsentrasjonens kraftanstrengelse, sank ned på gulvet i den tro at sendingen var helt over, ble et vakkert, ekte tv-øyeblikk for evigheten.

Ifølge The New York Times beskrev dirigenten Antonio Pappano stemmeprakten hennes som en «One-in-a-Million-Voice» da hun sang rollen som Leonore i Beethovens Fidelio. Men hun eier en sterk indre ro og trygghet. Og hun tilhører nå det absolutte toppsjiktet av verdens operasopraner. «Suksessen må ligge i prestasjonen», sa hun til NRK.

At hun omsvøpsløst valgte å dele et av sine mindre heldige sangerøyeblikk da hun mottok Anders Jahres Kulturpris, forteller mye om hvem hun er. Hun sang med Det Norske Solistkor under Festspillene i Bergen. Hun var ennå ikke en dreven sanger. Rett før konserten i Håkonshallen bestemte dirigent Grete Pedersen at sangerne skulle stå spredt, ikke samlet. Lise manglet sikkerhet og tro på seg selv og ble forferdet over å miste stemmestøtten fra de andre sangerne, som nå stod langt unna henne. Det kom «ikke mye lyd ut av meg. Jeg endte med å mime meg gjennom det hele», bekjente hun.

Tidlig i 2025 la hun ut et bilde av seg selv på sosiale medier og på sin egen nettside. Hun holder The Baby Times i hånden. Der står det: «Baby Davidsen Coming Soon!» Slik annonserte Lise Davidsen sin nye store rolle som mor. Til tvillinger med ankomst sommeren 2025. Men hun lovet å være raskt tilbake på operascener overalt i den vide verden. Den vil vente på henne i utålmodig takknemlighet.