Som skuespiller er hun komplett, hun behersker hele teaterets register. Råskap, erotiske stormbyger, nevrotisk galskap og innett faenskap spilles ut med like mengder gestaltningskraft som gjennomskinnelig skjørhet og skyhet. Svært få er forunt å forvalte en så mangfoldig og allsidig scenebegavelse som Lise Barbra Skappel Fjeldstad (født 1939). Hun eier et grenseover­skridende talent og har latt sine rollefigurer leve gjennom en magisk utstråling. Og hun har kombinert det med en jernhard arbeidsdisiplin. Om hennes familie hadde vært amerikanere eller sønner og døtre av kolonitidens imperier – da hadde Lise Fjeldstad utvilsomt vært en verdensstjerne. Den norske teater- og filmverden kan prise seg lykkelig over at hun i et langt, innholdsrikt og glitrende sceneliv har skint her, midt iblant oss.

TALENTETS FREMKALLING

Hun vokste opp på Østensjø, i det som den gang var Østre Aker. Selv om hun ble født bare året før krigen brøt ut, har hun hele livet båret på minner om de tyske soldatene som voktet leiren Rosenbusch like ved barndomshjemmet. Hun husket de slitne og sultne russiske krigsfangene på tvangs­arbeid. Faren hennes var dirigenten og fiolinisten Øyvin Fjeldstad. Som dirigent for Filharmonisk Selskaps Orkester (i dag Oslo-Filharmonien), for NRK og for Den Norske Opera var han hele livet en søyle i norsk musikkliv. Av ham arvet Lise den gjennomgripende respekten for faget. Hun bar med seg en yrkesetos som det gikk gjetord om, og som kunne føre til blåknuter av konflikt der hun ikke ville, og ikke kunne, gå på akkord med det hun visste var riktig. Hun ble skuespiller mange tiår før metoo. På den tiden mente noen regissører og medskuespillere at sex var en buffé de fritt kunne forsyne seg av. Lise Fjeldstad grov hælene i bakken; grensesetting kunne kreve hardt arbeid.

Som barn var hun både tøff og sjenert. Hun sloss regelmessig med gutter i skolegården, som alltid fikk pryl av henne. Veien frem til teateret kom med flere skjellsettende opplevelser, som talløse konserter i Aulaen med verdensstjerner (og hennes egen far!). Pianisten Arthur Rubinsteins håndtrykk var «det mykeste og kraftigste jeg noen gang har kjent», erindret hun i selvbiografien Ordene i speilet (2023). Hun husket den berømte tyske sopranen Irmgaard Seefried med en kjole «som så vidt hang i en tynn stropp på en hvit skulder, og som skled og skled mens hun sang Schubert». Da Lise Fjeldstad var fjorten år, opplevde hun, kveld etter kveld, Kirsten Flagstad som Dido i Purcells Dido og Aeneas på Det Nye Teater. Lises far dirigerte i et kostyme som bestod av røde silkeknebukser, hvite strømper, gul vest og lang hvit pudderparykk. Oppsetningen hadde en enorm virkning på den unge Fjeldstad. Da en slik magisk kveld var tilendebrakt, fant hun frem en blyant og skrev med tynne bokstaver på veggen over sengen: Skuespillerinne.

Da hun var tenåring og gikk på musikklinjen ved Nissens Pikeskole, ble hun, nærmest ved en tilfeldighet, tildelt rollen som mor Åse i Ibsens Peer Gynt på et nordisk teaterkurs på Hindsgavl slott på Fyn. Hun hadde ingen som helst teatererfaring. Men en lengsel etter teateret vokste i henne.

Hun søkte Statens teaterskole, men ingen fikk det minste nyss om hennes dragning mot et liv på scenen. Hun våget ikke fortelle det, og hun våget knapt å gjennomføre opptaksprøven. Første gang hun søkte, kom hun ikke inn. Andre gang hun søkte, kom hun heller ikke inn. Instruktør Gerda Ring ved Nationaltheatret var med i juryen og forklarte avslaget til dirigent­faren: Det er for spedt. De fire ordene sved resten av livet. Lise Fjeldstad tilhørte de innadvendte skuespillerne. Men tredje gang hun søkte, kom hun inn. Siden skulle hun for alltid sprenge seg ut av sjenansens tvangstrøye.

BEGJÆRETS BEFRIELSE

Hun gikk ut av teaterskolen i 1963 og begynte sitt teaterliv på Det Norske Teatret. Debuten var rollen som den svekne Milja i Oscar Braatens Ungen. Hun hadde også noen år ved Fjernsynsteatret før hun i 1975 kom til Nationaltheatret. Fjeldstad har alltid fått store, krevende roller å bryne seg på. Hun hadde knapt fått tildelt garderobe på Nationaltheatret før hun skulle spille Blanche DuBois i En sporvogn til begjær av Tennessee Williams. Instruktøren Sverre Udnæs fikk henne til, for første gang, å føle hva angst var, det å vakle ytterst på eksistensens fjellhylle. Udnæs var svært krevende og ville at hun skulle våge å miste seg selv på scenen. Og Blanche, i Fjeldstads gestaltning, hun faller og faller. I dette nerveoppslitende arbeidet fant hun en befrielse. Hun våget.

Lise Fjeldstad giftet seg midt på 1960-tallet med engelske Gordon Braddy, housemaster på en av Englands prestisjefylte kostskoler. I dette farvannet ble hun en durkdreven innkjøper av antikviteter. Hun skaffet seg skraphandlerbevilling for å kunne videreselge antikvitetene hun kjøpte i England; flybillettene var dyre. Hennes livs store kjærlighet ble imidlertid skuespiller Per Sunderland, også han var ved Nationaltheatret. Men det var i Radioteatret de møttes, under innspilling av Farlige hvetebrødsdager i 1977. Sunderland og Fjeldstad delte scenen flere ganger. Det kunne gå hett for seg. I Strindbergs Dødsdansen for Fjernsynsteatret (1990) kranglet de fem timer hver dag, «og vi fikk betalt for det»! De fikk hver sin Amandapris for briljeringen med de glødende strindbergske giftpilene, i Bentein Baardsons regi. Og de spilte sammen i Bjørnstjerne Bjørnsons politiske bål Paul Lange og Tora Parsberg på Den Nationale Scene i Bergen i 1982.

Knut Hamsuns Livet i vold fra 1910 ble satt opp på Nationaltheatret i 1987. «Lise Fjeldstad var frapperende vakker og kastet seg ut i spillet – som om hun var selve Nationaltheatret i desperat krise», skriver Nils Johan Ringdal i sin historie om teatret. Krisen den gang var svære budsjettoverskridelser.

Fjeldstad må selvsagt finne seg å bli innlemmet i rekken av store teaterdivaer som Wenche Foss, Lillebil Ibsen, Ingerid Vardund, Liv Ullmann. Og de er flere. Men hun har ingen trekk av divanykker. Hun er en av de siste fakkelbærerne for diksjonskunsten. Stemmen – skuespilleriets hovedinstrumentet – bærer i seg alle valører, farger og temperamenter. Hun har flere ganger engasjert seg for saker hun brenner for, og har kastet seg inn i kamper med aktivistisk glød. I den siste bataljen rykket hun opprørt ut, med hele sitt arsenal av fortellinger og argumenter, mot den begredelige tilstanden i eldreomsorgen.

ET RIKT REGISTER

Et vell av krevende roller har hun grepet an. De kommer fra Shakespeare, Ibsen og Strindbergs skriveverksteder, men har bare vært halvfabrikata før en skuespillerinne av Lise Fjeldstads format har blåst liv i dem. Hun har vært Desdemona i Shakespeares Othello, Rosalind i Som dere vil ha det, Dronning Gjert­rud i Hamlet, Maria Stuart i Friedrich Schillers drama. Ibsens kvinner er en lang parade av skikkelser i komplekse og tidvis umulige situasjoner: Nora i Et dukkehjem, Agnes i Brand, Fru Helene Alving i Gengangere, Solveig i Peer Gynt, Hedda i Hedda Gabler, Fanny Wilton i John Gabriel Borkman, Maja Rubek og Irene i Naar vi døde vaagner. Hun har spilt Ragnhild i Olav Duuns Medmenneske, Hekabe i Evripedes’ Trojanerinner, Martha i Edward Albees Hvem er redd for Virginia Woolf?

Hun har fanget og formidlet uroen og den eksistensielle angsten som dirrer, nærmest usagt, gjennom flere av Jon Fosses stykker. Hun skriver i boken sin at i Fosses verden er det som «en putrende vulkan» ligger under de hverdagslige fraser. Irina Nikolajevna Arkadina i Anton Tsjekhovs Måken var hennes avskjedsforestilling på Nationaltheatret. Men i likhet med andre ekte scenedyr forlot hun, nærmest selvsagt, aldri teaterets manesje selv om hun formelt ble pensjonist.

Fjeldstad har hatt mange store roller i filmproduksjoner. Hun spilte pianisten og forfatteren Dagny Juel Przybyszewska i polsk-norske Dagny (1977), regissert av Haakon Sandøy. Lise Fjeldstad var moren i svensk-norske Liten Ida (1981), i regi av Marit Paulsen, en film som våget å gripe tak i tyskertøsenes skjebne i og etter krigen. For den rollen fikk Fjeldstad den svenske filmprisen Guldbaggen sammen med Rønnaug Alten og Sunniva Lindekleiv. Brennende blomster (1985) er en film av Eva Dahr og Eva Isaksen, med manus skrevet av Lars Saabye Christensen. Filmen går nennsomt inn det pubertale begjærets portrom og ble en helstøpt, varm filmfortelling. Den norsk-sovjetiske Dragens fange (1985) er en fortelling hensatt i vikingtiden, regissert av Stanislav Rostótskij, Knut Andersen og Ola Solum. Den fikk til dels brutal medfart av kritikerne, men Fjeldstad var som alltid en klippe.

Det bodde også en teaterinstruktør i Lise Fjeldstad. Hun regisserte 23 forestillinger i Radioteateret og ble belønnet med en Blå fugl, Radioteatrets eget hederstegn. Hun har regissert oppsetninger på Nationaltheatret, Riksteatret, Teater Ibsen i Skien og Den Nationale Scene. Hun har mottatt mange utmerkelser og hedersbevisninger for sin skuespillerkunst, og hun ble Kommandør med stjerne av St. Olavs Orden i 2014.

Hun skriver hudløst i boken sin om det å bli eldre: «Jeg har ingen fremtid lenger. Jeg har bare nåtid.» Og hun skriver like nådeløst og selvutleverende om kostnadene ved å være et intenst utøvende scenemenneske. Det hendte at barna fikk betale den prisen.

Da Bentein Baardson overrakte Anders Jahres Kulturpris til Lise Fjeldstad, poengterte han at hun hadde gjestet hele verden med sine Ibsen-roller. I alle verdensdeler hadde hun stått på scenen – bortsett fra Australia. Så la han skyndsomt til at flere av hennes filmroller og Nora i Et dukkehjem hadde blitt vist på australsk fjernsyn for 22 millioner seere.