TO SCENELØP

Liv Dommersnes har levd to kunstnerliv, skjønt de henger selvsagt nøye sammen som ulike temperamenter i det samme sinnet. Først erobret hun skuespillerfagets ulike avskygninger, og viste en like dyp forståelse for de dramatiske rollene som for gjøgleriet, de lettbente lystspillene, operettene, revyene og de muntre musikalene. Og hun var en intens Jeanne d’Arc i Filharmonisk Selskaps fremførelse av Paul Claudel og Arthur Honeggers musikkdramatiske oratorium. Siden ble hun en av vår fineste tolkere og formidlere av den store lyrikkarven etter Wergeland, Bjørnson, Obstfelder, Olaf Bull, Wildenvey, Gunvor Hofmo, Emil Boyson, Claes Gill og andre fra den nordiske poesikanonen. I Radioteatret gjorde hun nesten 100 innspillinger – mange av dem med Per Sunderland. Deres radioversjon av Hamsuns Victoria (1956) er blitt stående som skimrende vakkert radioteater. For NRK-programposten Ønskediktet leste hun mer enn 500 dikt og prosatekster. Hun gjorde en betydelig innsats i det kollektivt drevne Studioteatret, som var teaterrevolusjonens brohode i Norge.

Dommersnes kom til å prege sin generasjons scenekunst med en usedvanlig begavelse – som hun foredlet til mesterskap. Hennes stemme er av dem som vil lyse lenge. Klangfargen, den underliggende erotiske kraften, den brennende lidenskapen, den særegne psykologiske innsikten forbundet med et stort intellekt, og følsomheten i Dommersnes’ stemme skulle etterlate varige spor i tilskuere og tilhørere. Hennes tekstforståelse og spill ga seg utslag i rollegestalter av varme, visdom og levd liv (her kommer også de smertefulle kapitlene i hennes liv inn). Hennes viktigste formidlingsverktøy var smidd av edlere metaller enn hos de fleste. Hun ga til beste aftener – monologer – med programmer viet sentrale diktere. «Jeg måtte bæres ut etter hennes aften med Wergeland,» sa Monna Tandberg til Aftenpostens Jan E. Hansen.

Så sent som i 2007 ga Liv Dommersnes ut innspillingen Wildenvey i ord og toner sammen med jazzsangeren Karin Krog og jazzmusikeren John Surman.

BJØRN BJØRNSONS SILKESOFA

I mellomkrigstiden drømte unge Liv Strømsted (hun tok navnet Dommersnes i sitt andre ekteskap) om å bli skuespiller – men hun visste ikke noe om hvordan man ble en. Hun fikk avlegge prøve hos Nationaltheatrets sjef Axel Otto Normann og instruktør Halfdan Christensen. Denne prøven endte i tårer for henne og i latter for teatermennene. Men dagen etter fikk hun beskjed om at Christensen syntes det var noe ved den unge piken. Hun fikk ta timer hos skuespillerinnen Alfhild Stormoen. Hver time kostet fem kroner, og det var en liten formue for familien Strømsted, som på ingen måte satt godt i det – faren hennes ble først rasende over sløseriet. Men Stormoen sørget for at hun fant frem til sin egen stemmes virkelige format.

Så fikk hun prøve for Bjørn Bjørnson, som erklærte at hun var det største talentet han hadde møtt på mange år. De to satt på hans røde silkesofa og leste dikt av hans far Bjørnstjerne. Bjørn Bjørnson var streng, myndig, voldsom og endog kanskje brutal. Men han ga henne en unik første innføring i dramatikkens verden. Liv Strømsted ble hans disippel. Hun debuterte på Nationaltheatret i 1941, før hun hadde fylt 20 år, i Bjørnsons oppsetning av farens Geografi og kjærlighet. Bjørn Bjørnson var blitt 80 år, og dette ble hans siste oppsetning. Hun fikk kontrakt som elev ved Nationaltheatret og forble knyttet til teateret i til sammen 25 år (fordelt på tre perioder).

Hun ble også kjent med Herman Wildenvey, etter å skrevet mange brev til ham. På Nationaltheatret kom hun i berøring med flere gullaldre i den norske teatertradisjonen; her var blant andre August Oddvar, Aase Bye, Johanne Dybwad, Per Aabel, Maurstad senior og junior, Knut Wigert, Agnes Mowinckel, Wenche Foss. Hun gikk inn i både de store klassikerrollene og den nye, moderne verdensdramatikken. Hun har spilt mange av Ibsens kvinneskikkelser. «Jeg er bjørnsonpike, men ibsenkvinne,» har hun selv sagt.

STUDIOTEATRET

Den innflytelsesrike, russiske teatermannen Konstantin Stanislavskij var husgud for de idealistiske skuespillerne og kunstnerne som søkte seg til Studioteatret på tampen av krigen. Her var geniet Claes Gill med sitt eksplosive gemytt, her var Anne-Cath. Schulerud (Vestly), Per Gjersøe, Jens Bolling (som ble Livs første ektemann) og skulptøren Per Palle Storm. Fra Danmark kom instruktøren Sam Besekow.

Studioteatret reiste sommeren 1946 på turné til et Nord-Norge som var sterkt preget av tyskernes brente jords taktikk. Bare unntaksvis på denne turneen fikk de spille under tak. Det var knapt med mat. På vei sørover gikk Liv og Anne-Cath. vakt som matroser fordi det var sykdom blant mannskapet. Året etter spilte de Tolvskillingsoperaen av Bertolt Brecht og Kurt Weill. Liv spilte rollen som Polly. Pauline Hall – skarpslipt, aktet kritiker og komponist –
hadde oversatt teaterstykket og instruerte. Guy Krohg stod for scenografien. Studioteatret eksisterte bare i knappe fem år, men ble den viktigste fornyeren av norsk scenekunst på 1900-tallet.

«Vi var en gruppe mennesker av begge kjønn, vi var midt i parringstiden: Vi forelsket oss, forlovet oss, giftet og skilte oss og fikk barn innen samme gruppe,» skriver Liv Dommersnes om denne tiden i erindringsboken Alt har sin tid fra 2001. Hun skriver uforstilt om sine menn og sine ekteskap. Hun forteller blant annet om sitt hemmelige forhold til Johan Borgen. Hun forteller også åpent om sine behandlinger med elektrosjokk.

Dramatikeren Solveig Christov ble en god venn. Christov skrev teatertekster for henne. Hun spilte også i teaterstykket Eva og Johannes av den fargerike Rolf Stenersen; en uhyre original forfatter, aksjemegler, kunstsamler og mesen.

Som en slags avslutning på teaterlivet (hun skulle senere gjøre comeback på Nationaltheatret) fremførte hun Dagen vender av Paul Claudel, i Claes Gills regi. Dette blir av mange betraktet som hennes mest gjennomlyste og nyanserike sceneprestasjon.

Tidlig i karrieren ble hun ved et par anledninger ledsaget av Robert Riefling. «Aftenen i Aulaen var en ny erfaring. Jubel i salen og jubel i meg,» skriver Dommersnes. En festspillforestilling i Håkonshallen i Bergen ble starten på et langvarig og nært samarbeid med pianisten Liv Glaser.

Et av diktene hun gjerne leste, var «Fergemann Tid» av Herman Wildenvey. Det åpner og slutter slik:

Gå inn i din høstlige haves port

og lytt i den stille kveld.

Det er som du hører en båt ro bort,

og båten er jorden selv.

(…)

Hvor ror du hen, du jordens båt,

fergemann Tid – hvorhen?

Og haven suser forgrått og våt.

Kommer du snart igjen?