ANSIKTET MOT VERDEN

Liv Ullmann steg frem i Ingmar Bergmans filmunivers som lydhør og begavet skuespiller med en lysende, tynnhudet og sårbar kraft. Hun har levert udødelige rolleprestasjoner i ni av Bergmans filmer, uten å bli redusert til noe som kunne rubriseres som glamorøs, internasjonal filmstjerne – selv om hun i realiteten er vår mest ruvende og feirede norske skuespiller på kinolerretet. Ullmanns ansikt ble beskrevet som et av filmhistoriens mest følsomme og uttrykksfulle; Wall Street Journal bemerket hennes usedvanlig store register. Hun har vært motvillig til å tre inn i den begrensende rollen som filmdiva og har hele tiden insistert på å være seg selv. Mye har vært skrevet om forholdet mellom geniet Bergman og hans muse. For andre er det neppe mulig å forstå dette pasjonsdramaet fullt ut. Kjærlighet, strid, ømhet og kunst gikk opp i en høyere enhet. De to fikk også en datter sammen, og var i sin tid et skandaleombrust par som levde åpent sammen mens de begge var gift hver på sin kant. Den livslange relasjonen, den dype respekten for den andres kunstneriske gullstandard og de kunstneriske triumfene gjorde Ullmann og Bergman til et unikt par i film- og teaterkunsten.

Da Liv Ullmann senere i livet selv regisserte Bergmans manus til Enskilda samtal (1996) og Trolösa (2000), ble filmene til skinnende juveler av menneskelig drama. Disse mesterlige filmfortellingene bygget videre på den enestående kunstnersymbiosen Bergman–Ullmann, men nå var det hun som stod for regien.

På en lett skjelvende telefonforbindelse mellom Oslo og Boston forteller Liv Ullmann om hva hun betrakter som de viktigste sporene hun har etterlatt seg i kunsten. Det er – noe overraskende – hverken filmene eller scenedramatikken: «Det å skrive har vært det viktigste, ikke som min fantastiske datter [Linn Ullmann], men likevel har min forfattergjerning, bøkene mine, på en måte betydd mest for meg. Forandringen (1976) og Tidevann (1984) er en slags selvbiografiske dokumentarbøker, og har blitt spredt rundt om i hele verden. Jeg leser Knausgård, som har så mye han fornekter. Jeg fornekter jo ingenting,» sier Liv Ullmann. Hun har nettopp kommet inn fra en luftetur med dvergdachsen Chelsea, som hun har adoptert etter at den ble berget fra en miserabel tilværelse.

Alt hun har skrevet, er gjort for hånd. Med papiret og pennen. Om igjen og om igjen. Den moderne pc-en er en altfor motstandsløs ordmaskin. Liv Ullmanns penn avleverer et kirurgisk, skånselsløst lys.

Ullmann sier at også filmmanusene hennes har vært av stor viktighet. Frøken Julie skal etter planen filmes i 2013, med manus av Ullmann og det hun hemmelighetsfullt betegner som «to fantastiske skuespillere». «Det er et kammerspill, og helt i Strindbergs ånd. Arbeidet med dette manuset er det jeg har hatt mest glede av i hele mitt liv, nærmest uavhengig av om det blir film eller ei av det til slutt. Jeg fikk det til!»

I de senere årene har hun satt opp En sporvogn til begjær i Australia og USA, med Cate Blanchett i hovedrollen. Ullmann feiret triumfer da hun – kanskje for siste gang – vendte tilbake til teateret som skuespiller med Riks­teatrets oppsetning av Lang dags ferd mot natt. I 2012 er det premiere på dokumentarfilmen Liv og Ingmar. Regissør er Dheeraj Akolkar.

«Jeg kjenner ikke at Ingmar og jeg var helt forskjellige,» sier hun.

I boken Forandringen (1976) skriver hun: «Jeg forsøker å forandre meg hele tiden. For jeg vet jo at det finnes meget mer enn det jeg har vært i nærheten av. Jeg skulle ville være på vei mot det.»

DEN NORDISKE KVINNEN

Liv Ullmann er på alle måter en bemerkelsesverdig person. «Også når hun intervjues på Manhattan og ikke tas for å være svensk, er Ullmann et norsk symbol, på linje med oppdageren, eventyreren og den ukonvensjonelle forskeren Thor Heyerdahl. Men minst like omstridt,» bemerker Per Haddal i sin bok Ansikt til ansikt. Liv Ullmann og filmen. Haddal tar i bruk begrepet ærlighetstrang for å innsirkle Ullmanns vesen. Det smertefulle forholdet mellom Ullmann og et tidvis uforstående – til og med fiendtlig innstilt – Norge kunne vært tema for store avhandlinger.

Hun har gestaltet den nordiske kvinnen; de ulike rollefigurene har utfoldet seg i ulike århundrer og har møtt store utfordringer og sjelskamper. Men hun sier at de ikke fullt ut er sammenlignbare. «Mobergs utvandrerkvinne Kristina i Jan Troells Utvandrarna (1971) og Nybyggarna (1972) har det beste i seg som en kvinne kan ha. I Bergmans Scener ur ett äktenskap (1974) våger den moderne kvinnen Marianne å gjøre opprør. Hun er sterk og forlater alt. Hun burde vært i slekt med Nora. Men jeg har en følelse av at Ibsens Nora gjør mer. Nora går inn i livet når hun går ut av ekteskapet. Jeg tenker jo at hun dagen etter henter barna sine, i motsetning til i Scener ur ett äktenskap. Nora går ut i verden, og i forholdet ser hun seg aldri tilbake,» sier Ullmann.

Sigrid Undsets fortelling om middelalderkvinnen Kristin Lavransdatter, ble en film (1995) som Liv Ullmann ser tilbake på med stor glede. Den ble en formidabel publikumssuksess i Norge – mer enn 680 000 løste kinobillett. Ullmann skrev manus og regisserte filmen. «Kristin er en av de aller beste skandinaviske kvinner. Hun syndet og tok sine valg. Jeg elsket skuespillerne, men jeg hadde store problemer med produsentene. Det var synd at noen nordmenn måtte ta filmen ned. Å skrive manuset ga meg stor glede. Jeg hadde jo håpet å gjøre en Kristin-film til, men det fikk jeg ikke anledning til,» sier hun.

Forfatteren av denne boken var til stede i Sel i Gudbrandsdalen – på middelaldergården Jørundgard – en julidag i 1995 da scene 180 i Kristin Lavransdatter ble skutt. Filmfotograflegenden Sven Nykvist våket over et stort kamera som gikk på hjul på stutte skinneganger. Tordenen buldret, dagen var lummer, og himmelen tyknet til et dramatisk mørke. Erland Josephson som Broder Edvin og Elisabeth Matheson som Kristin stod ved korset foran den kullsorte, utbrente kirkeruinen. Så veltet vannet ned, og Liv Ullmann ropte sitt «vær så god!». Josephsons stemme var knapt hørbar gjennom vannmassene fra oven: «Ikke tror jeg at Gud brenner opp en kirke for din skyld, Kristin liten. Det har ligget så tungt på hjertet mitt, Kristin, at du har kommet på ufredens vei …» Skuespillere og filmstaben var på et blunk blitt våte til skinnet. Idet Josephson fornemmet at skybruddet var i ferd med å stoppe, løftet han
– med intuitiv begavelse – blikket mot himmelen. Ingen på filmsettet våget å hviske så mye som en stavelse. Så stanset regnet, som ved en guddommelig inngripen. Scene 180 ble skutt bare denne ene gangen.

Liv Ullmann tindret. Og tørket håret. Hun visste at mirakler kan overskride allverdens planlagt perfeksjon.

DEN ANDRE KARRIEREN

Første gang Liv Ullmann viste seg på filmlerretet, var i en liten, ukreditert statistrolle i Fjolls til fjells (1957). Iført sekkekjole fikk hun et klaps på baken av den travle resepsjonssjef Leif Juster på Hurlumhei Høyfjellshotell. Så filmdebuterte hun for alvor i Ung flukt (1959), som inkluderte en vovet nakenscene (den resulterte i en politianmeldelse). Begge disse filmene var regissert av Edith Carlmar. På 1950-tallet fikk hun stadig større oppgaver på teaterscenen i roller som Anne Frank og Ofelia – og Kristin Lavransdatter. Hovedstadspressen beskrev henne gjentatte ganger som «den nydelige unge trønderske skuespillerinne».

I første halvdel av 1960-tallet spilte hun på Det Norske Teatret Solveig i Peer Gynt, Ragnhild i Medmenneske og Milja i Ungen. Det store teatergjennombruddet fikk hun i to Brecht-stykker i regi av Peter Palitzsch. Ingmar Bergman så henne i Hamsun-adapsjonen Kort är sommaren (basert på Pan, 1962), regissert av Bjarne Henning-Jensen. Hun spilte den djerve An-Magritt i Arne Skouens film (1969), basert på Johan Falkbergets romaner.

«Jeg traff Ingmar første gang på et kulturmøte i Stockholm. Han snakket mest, jeg gikk på gaten med Bibi Andersson og så ned. Ingmar ble syk, og hadde med seg bildet av Bibi og meg. Han var slått av likheten. I Persona (1966) spilte jeg stum mot Bibi. Mens vi laget Persona, ble Ingmar oppmerksom på at vi, Bibi og jeg, på uforklarlig vis gjenkjente hverandre.

Jeg sa en gang til ham at jeg er ikke så stor som deg. Han svarte at du skjønner ikke det, Liv – jeg regner deg som min stradivarius. Men jeg har jo gjort mye annet i livet enn å være fiolin!» sier Ullmann.

Bergman fikk ikke lov til å være til stede da hun spilte inn Trolösa. «Han godtok denne avtalen. Men på den aller siste innspillingsdagen fikk han komme, og han var som et barn. Scenen utspilte seg i en hotellseng. Før opptak krøp Ingmar ned i sengen og gjemte seg under dynen. Men alle så jo at han lå der. Ingmar var så barnslig! Han lå under teppet og ristet og lo, han lekte,» forteller hun.

På 1970-tallet spilte hun i en musikal på Broadway (I Remember Mama), skrevet spesielt for henne av Richard Rodgers. Ullmann hadde ytterligere hovedroller på Broadway: Ghosts (Gengangere), A Doll’s House (Et dukkehjem), Eugene O’Neills Anna Christie og Jean Cocteaus The Human Voice (sendt på PBS). Tidligere hadde hun medvirket i den katastrofale nyfilmatiseringen av Lost Horizon. Hennes beste prestasjon utenfor Bergman-sfæren på denne tiden var trolig som dronning Kristina i The Abdication.

Liv Ullmann har engasjert seg sterkt politisk, som da hun protestmarsjerte sammen med Joan Baez inn i Kambodsja i 1980. Også for Unicef, Unesco og International Rescue Committee har hun gitt generøst av seg selv og sin tid.

Liv Ullmanns andre karriere tok til da hun i 1982 debuterte som filmregissør, først med et bidrag til den canadiske episodefilmen Love. Samme år fulgte den danske produksjonen Sofie. I 1998 debuterte hun som teaterregissør med Paul Claudels Dagskilje på Det Norske Teatret.

I februar 2013 skal hun sette opp en adapsjon av Tsjekhovs Onkel Vanja på Nationaltheatret i Oslo. «Det skal bli godt, gammeldags teater. Publikum skal få komme inn, det skal bli mørkt, og så skal det handle om oss i dag.»

Liv Ullmann er en forteller av rang. Å gjengi hennes historier skriftlig blir bare bleke beskrivelser av fyrverkeri og ekstase. Men her skal hennes erindring av hendelsen da Woody Allen og Ingmar Bergman møtte hverandre i New York, forsøksvis gjengis. Året er 1975.

«Dette er min versjon av møtet. Woody Allen har sikkert en helt annen. Det som skjedde, var at Ingmar kom for å se meg som Nora i Et dukkehjem. Jeg hadde snakket med Woody Allen om at Ingmar skulle komme, og han sa: Å gud, kan jeg få møte ham? Jeg sa til Woody at jeg skulle forsøke å arrangere et møte. De møttes i hotellsuiten til Ingmar, som var like beæret som Woody over å få møte den andre. Det rare var at idet døren åpnet seg, ble de to stående tause og se på hverandre, i ærefrykt. De så på hverandre og snakket ikke med hverandre. Vi gikk ut og spiste, og de to vekslet ikke ett eneste ord hele kvelden. Senere sa Ingmar til meg: Takk Liv, det var så stort! Og Woody ringte meg og sa: Takk Liv, det var så stort! Det kan være vanskelig å få noen som er så geniale som dem til å skjønne at de også bare er mennesker,» sier Ullmann.