Filmskaperen Margreth Olin (født 1970) har siden eksamensfilmen Kjærleikens hus fra 1994 begeistret og engasjert et stort publikum både i inn- og utland. Hun har fått stor anerkjennelse og en rekke priser både nasjonalt og internasjonalt for sine arbeider, og filmene hennes har vært vist på en rekke betydelige filmfestivaler verden over.

MOR, FAR OG DETTE LANDET

Olin har sin dokumentarfilmutdannelse fra Distriktshøgskulen i Volda, et viktig lærested for dokumentarfilm gjennom mange år, i tillegg til universitetsutdannelse fra Bergen. Familien og landskapet hun vokste opp i, har i sterk grad vært med på å forme Margreth Olins filmproduksjon. Hun vokste opp i Stranda kommune i Møre og Romsdal. Og hun tilbrakte lange ferier og helger på farens oppvekstgård i Oldedalen i Stryn, ved foten av de mektige Briksdalsbreen og Jostedalsbreen.

Margreth Olin har hyllet både sin familie og det storslagne Strynlandskapet i sine arbeider. I 2024 kom hennes fragmentariske selvbiografi Song til mor. Forlaget omtaler det som en roman, og boken ble mottatt med med svært gode kritikker. På små, innsiktsfulle sider skildrer hun sin selvstendige, livsglade, syngende og røykende mor Magnhild med innsikt, forståelse og ubegrenset kjærlighet. Moren var for Margreth noe for seg selv: «Blikket var vendt innover til ein stad i henne sjølv, dit ho aldri tok med andre. Som hadde ho ein stad der ho var fri. Ingen eig mor mi, kunne eg tenkje når eg såg henne slik.» Men det er filmregissør Margreth Olin virkelig er kjent som.

Året før Song til mor kom langfilmen Fedre­landet, som på mange måter var en hyllest til Olins far, Jørgen Mykløen. Gjennom et år dokumenterte hun en rekke turer sammen med sin far, som da var midt i 80-årene, i den vakre og ville fjellheimen med utgangspunkt i farens oppvekststed i Oldedalen. Filmen ble ikke bare en naturhyllest, men den skildret også et aldrende, stillferdig menneskes forhold til livet, døden og landskapet som på mange måter hadde preget ham gjennom hele livet. Fedrelandet fikk æren av å bli valgt ut som Norges kandidat til Oscar-utdelingen i 2024. Dette var heller ikke første gang Olin representerte Norge i Oscar-sammenheng, fjorten år tidligere deltok hun med spillefilmen Engelen.

I 1997 laget Olin filmen Onkel Reidar, om sin egen onkel, mors bror, som var født med Downs syndrom. På en varm og rørende måte forteller Olin at onkel Reidars liv har en egenverdi og viser hans gleder og motganger i hverdagen. Gjennom samtaler med sin egen mor og mormor kommer det også frem stigmatisering og fordommer i et lite bygdesamfunn. På en liketil måte får Olin frem hvor vanskelig det kan være å ikke være som alle andre. Filmen understreker også at det neimen ikke var lett å være pårørende heller. Det er som kjent ikke lenge siden at personer med Downs ble behandlet som annenrangs mennesker og gjemt bort og tiet i hjel. Filmen er på mange måter en hyllest til Olins mormor som, til tross for alle vansker, aldri ga opp kampen for sin sønn Reidar.

Helt fra starten markerte Olin seg som en modig filmskaper med stor integritet både hos kolleger og hos dem hun laget film om. Hun har gjennom karrieren laget en rekke kortere dokumentarfilmer samt helaftens spillefilmer. Hun har vært manusforfatter og etter hvert produsert egne filmer gjennom produksjonsselskapet Speranza, som hun har eierskap i. Ordet Speranza betyr håp! Riffet i Olins filmer – det gjenkjennelige, repeterende anslaget – er, i tillegg til menneskeverd, nettopp håp.

Olin er en historieforteller av rang. Olin er i sine fortellinger sentrert om enkeltmennesket og han eller hennes helt unike historie. Hun er opptatt av utenforskapet og historiene til dem som ikke helt passer inn i en strømlinjeformet A4-tilværelse. Her er ingen skildring av massebevegelser, ingen «doktor Stockmann» i kamp mot storsamfunnet, ingen kommende idrettshelter på kronglete vei mot den endelige seieren, men derimot enkeltmennesker som forsøker å leve et slags anstendig liv.

TETT PÅ

Med en gjennomført perfeksjonisme i alle ledd forteller Olin små og noen større historier om enkeltpersoners vinninger og tap. Hun skildrer smerte og nederlag i klar tro på at filmene resulterer i holdningsendringer og innsikt hos et større publikum. Hennes gjennomgående grep er den observerende dokumentarfilmens metode. Hun arbeider nærmest som en sosialantropolog på feltarbeid i fremmede kulturer. Hun observerer det hun ser, er nærmest som en flue på veggen, men viser i alt hun gjør, respekt og forståelse for sine hovedpersoner. Fortellerstemmen i filmene hennes er hennes egen, noe som er med på å understreke det intime og personlige i arbeidene.

I 2002 kom filmen Kroppen min – en beretning om en kvinnekropp, hvor en avkledd Olin iscenesatte seg selv. Med det subjektive utgangspunktet i egen kropp tar filmen for seg hvordan samfunnet og særlig andre jenter og kvinner har en direkte og indirekte forventning til hvordan en skal se ut. Det underliggende spørsmålet blir: Hva gjør det som oppfattes som et umenneskelig kroppspress med selvfølelsen hos den enkelte? Hvorfor er jeg ikke bra nok slik jeg er? Den 26 minutter lange filmen fikk utmerkelsen Gullstolen og publikumsprisen på kortfilmfestivalen i Grimstad. Den vant også Amanda for beste dokumentar i 2002.

Engelen fra 2009 er en spillefilm der utgangspunktet var et dokumentarprosjekt, og Olin stod for både manus og regi. En av Margreth Olins venner utviklet en tung rusavhengighet. Hennes datter ble satt i fosterhjem, og venninnen ba Olin om usminket å fortelle hennes historie, slik at datteren kanskje kunne få en bedre forståelse av morens skjebne når hun selv en gang ble voksen. Olin fulgte venninnen med kamera over flere år, hvor vold, prostitusjon, heroin og injeksjoner utgjorde store deler av tilværelsen. Venninnen maktet imidlertid å bli nykter, og Olin mente at det ble etisk feil å fullføre prosjektet og publisere dokumentaren. Med aksept fra hovedpersonen gjorde Olin prosjektet om til en spillefilm med Maria Bonnevie i hovedrollen. Filmen fikk samme år prisen Folkets Amanda.

I prosjektet De andre fra 2012 tar Olin for seg unge, enslige asylsøkere, som ikke får permanent oppholdstillatelse i Norge. Med midlertidig oppholdstillatelse kan de gå på skole og jobbe, men de blir utvist i det øyeblikk de fyller 18. Det er for disse ikke noe positivt ved å bli myndig, en slående kontrast til norske ungdommer som gleder seg til å fylle 18 år, til å stemme, ta sertifikat og handle på polet. For «de andre» ungdommene er det ingen vits i å bli integrert eller lære norsk språk. De er uansett i landet bare midlertidig. Olin viser hos en rekke av disse guttene en resignasjon, men samtidig et lite håp om å få bli. Også denne gangen ble det Amanda for beste dokumentar.

Den såkalte Snåsamannen, Joralf Gjerstad, kjent for sine ‘varme hender’ og helbredende evner, ble portrettert i Olins film Mannen fra Snåsa fra 2016. Også her brukte Olin brukte sin observerende metode, der hun fulgte Gjerstad i hans alternative behandlingspraksis uten å problematisere eller ta stilling til det kontroversielle fenomenet. Hun filmet folk som følte at de hadde blitt hjulpet, og dem som ikke hadde blitt det. Filmen traff en tydelig nerve og ble en formidabel kommersiell suksess – et uoppnåelig håp for dokumentarfilmer flest.

Den dyktige norske fotografen Lene Marie Fossen døde i 2019, bare 33 år gammel, som et resultat av årelang anoreksi. Hun fikk usedvanlig gode omtaler for sine fotografier, også blant etablerte kunstfotografer. I 2020 kom filmen Selvportrett, som Margreth Olin laget sammen Espen Wallin og Katja Høgset, et rørende portrett av den talentfulle norske kunstfotografen. Dette er imidlertid i første rekke en film om menneskeverd, ikke om anoreksi, årsakssammenhenger eller behandlingsmetoder. Filmen er mangefasettert og handler om melankoli, skjønnhet, fremtidshåp og bunnløs fortvilelse, livsglede, frykt for det ukjente og forteller om et fantastisk fotografisk talent.Regissøren har balansert alle disse aspektene i Selvportrett på en imponerende og fascinerende måte. Lene Marie Fossen sier et sted i filmen: «Livet er en vidunderlig, gåtefull, fin gave vi får.» Filmen viser i all sin tristhet nettopp dette.

Margreth Olin forteller historier som berører oss alle. Hun formidler håp og forståelse for det sårbare enkeltmennesket. I et større perspektiv signaliserer hennes arbeider, uten naivitet, en tro på det gode i mennesket. Det er ingen liten rettesnor for et kunstnerskap.