Musikk for oppvåkning

Sangeren og musikeren Mari Boine vokste opp kloss ved elven Anarjohka i den vesle bygda Gámehisnjárga (på norsk kalles stedet for Grensen) ved Karasjok. Hun skulle sprenge seg ut av egen sjenanse og stillhet, ut av læstadianismens strenge pietisme, og rasende gjøre opprør mot undertrykkelsen av den samiske kulturen. Da hun vel hadde erobret tronen som verdensmusikkdronning og samefolkets fremste kulturambassadør – en slags musikalsk Jeanne d’Arc fra Sameland – rev hun på ny ned innhegningen, og forkastet alle etikettene. Hun har erklært at hun ikke lenger vil være talskvinne for hele den samiske kulturen. Fra nå av vil hun bare snakke for seg selv, og bare på vegne av individet Mari Boine. Høsten 2012 kommer det ut en bok om henne, og konsertopptaket med Kringkastingsorkestret blir plate. Hennes første engelskspråklige album gis ut i 2013/2014. Så skal hun synge på norsk – som for henne er vanskeligere enn engelsk.

«Jeg er min egen bås. Resten av livet skal jeg bruke til å feire at jeg har overlevd, og kommet ut av tunnelen,» sier Mari Boine.

Gula Gula (Hør stammødrenes stemme) fra 1989 ble hennes definitive gjennombrudd. Platen ble internasjonalt lansert av Peter Gabriels selskap Real World – da med en snøugle på omslaget. Tittelsporet skulle bli en nasjonalhymne for det samiske folket, Boine vant to Spellemannspriser, og platesalget eksploderte. Men snart ble etiketten verdensmusikk også noe av en begrensning, og måtte forkastes. Den illsinte, feministiske samekvinnens kulturrevolusjon hadde fått styrke – og minst like viktig: selvtillit av stål, i alle fall på scenen. Hun sier at «privat hadde jeg alltid lav selvfølelse; men som sanger har jeg bare gått på».

I løpet av et drøyt kvart århundre har samisk kultur og språk blitt transportert ut til hele verden gjennom Mari Boines musikk. Hun har med ubegrenset nysgjerrighet lånt klangfarger og rytmer fra jazz, rock, fra etniske instrumenter som dozo n’koni, ganga, darboka, saz, djembe, og mange fløyter i ulike materialer. Like naturlig er det å benytte seg av de uendelige mulighetene som ligger i den digitale teknologien. Hun har skapt sitt eget, rike amalgam av alle impulsene. Til nasjonsbyggeriet av Sápmi har hennes kunstneriske bidrag vært av uvurderlig betydning. Men reisen i musikken har også i høy grad vært en personlig kamp for å gjenvinne selvrespekt.

I musikken anvender gjerne Mari Boine et rikt styrkeregister, fra det nesten hviskende, mystiske til de desperate stormene. Stemmen hennes er unik, og hun benytter de mange vokalene i språket til å legge en rik fargepalett i musikken.

Salmesang og Radio Lux

De aller fleste rebeller har en ansatssten, en knudrete rot av glødende sinne som ligger gjemt et sted i sjelens urlandskap. For Mari Boine kom den ubetvingelige trangen til å skrike ut da hun som ungdom forstod mer og mer av undertrykkingens mekanismer, iscenesatt av det kristne majoritetssamfunnet. «Jeg ble rasende da jeg fikk kunnskap. Jeg gikk gjennom lærerskolen i Alta uten å si så mye. Da jeg platedebuterte med Jaskatvuođa maŋŋá (Etter stillheten, 1985) – og sang ut mitt sinne – trodde ikke de andre på lærerskolen at hun som sang på platen og jeg var den samme jenta. Det var så vidt jeg trodde det selv,» sier Boine.

Oppveksten blant Lars Levi Læstadius’ fundamentalistiske disipler bød på utfordringer. Det var strenge krav til forsakelse. Trykket mot hele den samiske kulturen – og særlig mot den gamle religionen – var så sterkt at hun vokste opp med skamfølelse knyttet til det å være same. Selv ville hun helst glemme at hun var same. Hun gikk på skolen i ni år, uten å høre et eneste ord samisk der. «Det siste året skrev en lærer noen ord på samisk på tavlen. Det var som om hundre fugler fløy ut av brystet mitt,» sier Boine.

Nærheten til naturen har alltid vært avgjørende for henne. Og likevel: Hun så sin første levende rein først da hun var 12 år gammel. Den første reinskillingen var hun med på som voksen, på Røros.

«Hjemme kunne vi høre forkynnelse og andakt på radioen, og vi sang bare salmer. Det var det eneste vi fikk lov til. Men vi barna hørte jo på radio i det skjulte – særlig Radio Luxemburg. Hos en nabo, min onkel, var det ikke så strengt. Så der kunne vi se på tv, spille plater og høre radio. Noe av det aller første jeg kan huske at jeg fremførte, var Tante Sofies vise fra Thorbjørn Egners Kardemomme by. Og Overraskelsessymfonien av Joseph Haydn – jeg spilte firhendig piano med en medelev.»

Når Mari og hennes søsken ble knepet in flagranti med øret mot en forbudt platespiller hos naboer og slektninger, ventet det rutinemessig ris. Kjærlighet og tukt gikk hånd i hånd.

Piratradioen Radio Luxemburg sørget for at Doris Day ble Boines første heltinne. Otis Reddings soul- og R&B-musikk fikk hun møte gjennom en skolelærer da hun var ti år. Læreren så hvilken effekt musikken hadde på unge Mari, og forsøkte å overtale faren til å la henne bivåne skolens skuespill og konserter. Faren var ubøyelig: Det var utelukket! Kvinnene i bedehuset sang salmer, og alle lot kroppen bevege seg til musikken i lihkahusat (bevegelse). Det var som om kroppene husket et eldgammelt – og førkristent – ritual. Dette var den eneste delen av forsamlingen som appellerte til den unge Mari.

Sjamanismens gåtefulle kraft

Far og datter befant seg i en slags fastlåst religionskrig. Striden varte så lenge faren levde. Da Mari og hennes daværende mann ga ut en kassett med joik og barnesanger, sa moren at «nu har du solgt deg til jævelen». Mari Boine fikk høre de banebrytende innspillingene med multikunstneren Nils Aslak Valkeapää hos sin kusine. Han tok kunstnernavnet Áillohas. Hans første LP-plate Joikuja kom i 1968 – og utløste forargelse. Joik var av mange fremdeles regnet som vederstyggelig, forkastelig og en synd – og var forbudt i skolene i Sameland. Men nå var det samene selv som håndhevet forbudene de fremmede hadde innført. Valkea-pääs første bok Terveisiä Lapista kom i 1971 (på norsk: Helsing frå Sameland, 1979) – og var et krast skrift mot kolonisering og hardhendt undertrykkelse.

Alta-kampen i 1980 markerte et vannskille både i samisk bevissthet og i forholdet mellom Norge og Sápmi. Også for Mari Boine ble det et vendepunkt: Hun våget endelig å være seg selv og å omfavne joiken, gå inn i den – uten skam eller redsel.

Ikke før hun mottok sin første Spellemannspris, ville faren høre på litt av musikken hennes. Nå er faren og moren gått «over på den andre siden», og Mari Boine er blitt mildere stemt overfor sin egen familiehistorie. I et intervju med Niels Christian Geelmuyden (i boken I hodet på en ildsjel, 2010) sier hun at «min mor og far var fine å bryne seg på. De gjorde ting som fikk temperamentet i meg frem. Det vokste noe inni meg som til slutt ble kunst. Jeg føler meg svært heldig.»

I et innledende essay til antologien Noaidier – Historier om samiske sjamaner (2002), skriver religionshistoriker Brita Pollan at «våre manglende kunnskaper om den samiske visdomstradisjonen skyldes altså ikke bare mangel på historiske kilder. Ut fra gamle kildeskrifter og nyere joike- og fortellertradisjon vet vi ganske mye. Allikevel mangler vi kanskje den viktigste biten når vi mangler tilgang til den kraften sangene og historiene peker på, som noaidien selv stod som forvalter av, for dette er sanger og historier som fikk sin mening gjennom måten de ble brukt på.» Mari Boine fremstilles gjerne som en bærer av en urgammel sjamanistisk tradisjon, som finnes på alle kontinenter – og ofte forties. Brita Pollan har stått på scenen under flere av Mari Boines konserter, som forteller.

Mari Boine låner øre til forskjellig musikk. Hun lytter til klassisk musikk som Vivaldi, og Dvoráks Fra den nye verden – «som får meg til å fly». Hun hører på Patti Smith og Ane Brun. Leonard Cohen. «Jeg er nysgjerrig på alt. Den samiske rapperen SlinCraze (Nils Rune Utsi) har den samme fandenivoldske energien som Eminem når han synger til mora: Cleaning out my closet. Joikeren Inga Juuso har vært en viktig inspirasjon.»

Some say I've got devil

Boines første plate ble spilt inn i en garasje i Fredrikstad, med et kristent backingband. «Vi drakk saft og vann hver kveld!» minnes hun. Knut Halmrast bidro på gitar. Hun husker at det lynte og tordnet mye, og at sommerkveldene var uvant mørke for en som var vant til midnattssol.

Mari Boine gjenga åpningen av Ernst Mankers store bok De åtta årstidernas folk i platecoveret til Eight Seasons/Gávcci Jahkejuogu (2002), her i svensk originaltekst: «Ändå till Rom spred sig vid vår tideräcknings början fabelaktiga rykten om ett vilt, barbariskt folk längst uppe i norr. År 98 skrev sålunda hävdatecknaren Tacitus ner hvad han hört därom. Långt bortom germanernas stammar levde dessa fenni, som ingenting ägde och var alldeles vilda, de hade varken hästar eller hus, de gick klädda i skinn, de brukade inte jorden utan åt vad de kunde finna ätbart ändå, och de hade sin bädd på marken. Ynkliga riskojor var deras enda skydd mot vilddjur och oväder. Järn hade de inte, utan de spetsade sina pilar med ben. Men så rustade gick de på jakt, och kvinnorna jagade med männen och ville ha sin del av bytet.»

Slik Valkeapää for Nils Gaup var et naturlig valg både som skuespiller og opphavsmann til musikken da Gaup i 1987 laget sin oppsiktsvekkende debutfilm Ofelas (på norsk Veiviseren), var Boine like selvskreven da hun stod for musikken til Gaups storslagne filmatiske fortelling Kautokeino-opprøret (2008).

Hun har turnert med Jan Garbarek, en lang turné der også Agnes Buen Garnås var med. Garbarek har tolket Boines musikk; hans album I took up the runes åpner med hennes Gula Gula. «Jan Garbarek er et ideal – og et idol – for meg. Jeg lærte mye av ham og hans innsiktsfulle kone Vigdis; jeg gikk i begynnelsen av min karriere i en slags skole hos dem. Musikere som perkusjonistene Manu Katché og Marilyn Mazur, bassisten Eberhard Weber, og perkusjonist og sanger Naná Vasconcelos var jeg så heldig å få jobbe med i løpet av den tiden jeg turnerte med Garbarek.»

Mari Boine har et stort publikum i mange europeiske land. I Østerrike, Sveits og Tyskland møtes hun med entusiasme og lydhør begeistring fra første tone. I Leipzig sang hun for 1000 – men sier beskjedent at det var fordi Bobby McFerrin opptrådte på samme konsert. 40 000 dukket opp i Las Palmas – «men da spilte jo også Suzanne Vega». Nylig hørte 70 000 mennesker Mari Boine i Tallinn.

«Da jeg begynte å synge, beveget jeg meg ut på tynn is. I dag er det å være Mari Boine så trygt. Å synge på engelsk – som jeg planlegger å gjøre på min neste cd – er en utfordring for meg selv. Og jeg trenger denne utfordringen. Jeg vil ikke ha kvasitekster på engelsk, de må være like viktige og like mye mine som når jeg synger på samisk. Jeg jobber sammen med en irsk ‘fødselshjelper’ her, en som kjenner språket. Planen er også å ta med noen coverlåter. Blant dem er Some say I got Devil, som Melanie Safka sang på 1960-tallet. Det er en fantastisk sang.»