EN MAESTRO I ULTIMA THULE

Mariss Jansons er utvilsomt den største kunstneriske leder et norsk symfoniorkester noensinne har hatt privilegiet av å frembringe musikk sammen med. Orkesterbyggeren Jansons overtok Oslo Filharmoniske Orkester i 1979. Han feide inn med skyhøye kvalitetskrav. Ambisjonene var – og er – ikke gjenstand for forhandlinger. Noe som var nærmest uhørt i en nasjon som har gjort det til kulturell dyd å hegne om det middelmådige, det som er godt nok. Men Jansons aktet å bringe orkesteret fra Europas ytterste geografiske og kulturelle periferi inn blant de aller beste orkestrene i verden. Prosjektets iboende krav til hardt og målrettet arbeid var like halsbrekkende som det straks utløste en heftig, varig og gjensidig kjærlighetspasjon for trekantkonstellasjonen dirigent, orkestermusikere og publikum. Og Jansons lyktes med sitt utrettelige strev. Oslo-Filharmonien ble et topporkester under hans ledelse, samtidig som hans egen status som ettertraktet stjernedirigent steg og steg. Han forlot Oslo og orkesteret i 2000, dypt frustrert over den miserable akustikken i byens konserthus.

Heldigvis mønstret Mariss Jansons av fra Oslo-Filharmonien i live. Historien kunne endt på en helt annen måte.

Han har ledet en lang rekke plateinnspillinger; 30 med Oslo Filharmoniske Orkester. Han har også ledet kritikerroste innspillinger med orkestre i den aller øverste divisjonen, som Berliner Philharmoniker, Wiener Philharmoniker og Koninklijk Concertgebouworkestret i Amsterdam. Innspillingene har mottatt en rekke prestisjefylte priser, blant annet Grammy, Grand Prix du Disque og Edison Award.

OPERAHJERTET

Den 24. april 1996, omtrent kvart på ti om kvelden, det var en onsdag, salen var fylt til bristepunktet, den konsertante operabegivenheten var i ferd med å ende i triumf – og Mariss Jansons var sekunder fra å dø på scenen i Oslo Konserthus. Hans dramatiske pas de deux med det hinsidige hører selvsagt med i en beretning om Jansons’ liv og kunst – og er et av de mest dramatiske øyeblikkene i musikkhistorien.

Giacomo Puccinis geniale, udødelige La Bohème – med et veritabelt stjernelag av internasjonale solister – ble fremført med intensitet og en dirrende nerve i Oslo denne kvelden. Det musikalske dramaet foldet seg ubønnhørlig ut. Det bar lukt mot den tragiske, tåredryppende slutten for Mimì på et imaginært, trekkfullt, fattigslig loft i Latinerkvarteret i Paris. Hennes skjebne var trolig beseglet av tuberkulose, eller tæring. Forfatteren var denne kvelden plassert blant bassene langt bak i koret, med utsyn over det elektrifiserte orkesteret, de glødende solistene – og en høyspent Mariss Jansons. Han ledet det store ensemblet slik bare de aller dyktigste lagledere formår. Danset, hoppet, skuldrene pumpet som stempelstenger. Armene arbeidet uten stans, som om luften inneholdt tusen usynlige nervetråder til musikerne foran ham, og han hadde en million simultane beskjeder å overlevere. Han lokket frem bedre prestasjoner enn det hver enkelt musiker trodde han eller hun hadde i seg (Jansons dirigerer alltid som om musikken faktisk betyr liv eller død, frelse eller evig fortapelse). På scenen inspirerte Jansons mer enn 200 musikere og sangere til å tro på historien, tro på hver tone, hvert buestrøk, hvert åndedrett i det sitrende, samstemte oppløpet.

Det var bare noen få minutter igjen av hele operaen. Den hendøende Mimì og hennes fortvilte kjæreste Rodolfo fant i dette beksvarte øyeblikket endelig sammen. Musikk har av og til kraft til å bevege mennesker frem til samstemt sorg eller melankoli utspent over en endeløs himmel. Dette var, i tragediens halespiss, et slikt magisk øyeblikk.

Publikum i salen så ikke at Jansons lukket øynene. Men orkesteret og koret så at han vaklet. Svetten rant. Jansons segnet sakte om på dirigentpodiet, og høyrehånden fortsatte å dirigere idet han falt i armene på konsertmesteren, som ved et mirakel av årvåkenhet hadde klart å gi sin egen fiolin og bue til sidemannen.

Et sekund så det ut som om konsertmesteren med Mariss Jansons i armene parafraserte tragedien i operaen som nådeløst nærmet seg de siste taktene. Eller et pietà. Så stilnet musikken av. Det ble gravtaust. Det virket som om den inntrådte stillheten varte en evighet. Fra scenen ble det ropt etter en lege i salen. Antall leger som straks rakte hendene i været, kunne bemannet et helt rikshospital (og har siden økt, slik gode legender gjerne utvider seg). Senere ble det kjent at Jansons hadde hatt et meget alvorlig hjerteinfarkt.

Når et ensemble musikere og korister og sangsolister lykkes med å skape musikk som brenner og beveger, får de en felles kropp. Men hodet – og hjertet – var denne magiske kvelden Mariss Jansons’. Hans musikalske mesterskap – hele hans liv – handler om å skape slike fortettede øyeblikk der musikken lever som en egen skapning. Den eksisterer bare i et musisk besjelet felleslegeme, ledet av en som fra musikken er tilført ekstra blodlegemer.

Han overlevde også det andre hjerteinfarktet fem uker senere.

I Mariss Jansons’ biografi står de dramatiske omdreiningspunktene tett som sekstendedelsnoter i et Bach-partitur.

FRA LENINGRAD TIL KARAJAN

Mariss Jansons’ jødiske mor Iraida fødte ham i skjul i 1943 i et Riga som var okkupert av nazistene. Morfaren og en onkel ble drept i Riga-gettoen. Faren Arvīds Jansons var dirigent ved Riga-operaen, der moren var diva. Etter krigen ble Arvīds Jansons assisterende dirigent ved Leningradfilharmonien. Familien flyttet etter i 1956, og den unge Mariss begynte på musikkonservatoriet i Leningrad (i dag St. Petersburg). Den kommunistiske staten bød de beste talentene på en fantastisk utdannelse.

Men han gråt på perrongen da han forlot sin barndoms Latvia. Han måtte lære russisk helt fra bunnen av i sin nye hjemby. Om den unge mannen for lengst var besatt av musikken (han har alltid arbeidet uopphørlig og intenst med musikk), var han like besatt av sport. Lidenskapelig dyrket han interessen for det atletiske. Han trente og holdt oversikt over tabeller, rundetider og resultater i 20 idrettsgrener. Men faren nektet ham å bli fotballspiller da treneren oppsøkte foreldrene hans for å diskutere en mulig fremtid som stjernefotballspiller for balltalentet Mariss. Faren skulle for øvrig dø – av hjerteinfarkt – i Manchester mens han dirigerte Hallé-orkesteret.

Mariss Jansons husker den sprakende radiosendingen fra Bislett stadion – trolig Europa-mesterskapet i 1960 – da Knut Kupper’n Johannesen gikk 5000 meter og 10 000 meter på skøyter.

I 1968 fikk Berlinfilharmoniens allmektige, livstidsutnevnte Generalmusikdirektor Herbert von Karajan under et besøk i Leningrad øye på unge Jansons’ talent, og ville ha ham med til Berlin. Men de sovjetrussiske myndighetene sa nei. Året etter fikk Jansons likevel reise gjennom jernteppet, og studerte i Wien med Hans Swarowsky. I Salzburg ble han Karajans uoffisielle assistent. I 1971 vant Jansons annenpris i Karajans dirigentkonkurranse i Salzburg. Karajan ville ha ham med til Berlin som sin egen assistent hos Berlinfilharmonien, men igjen sa sovjetrusserne nei. Og Jansons selv fikk aldri høre om tilbudet fra Karajan.

Mariss Jansons fortvilte, og han har fortalt at han tumlet med tanker på å flykte. Hoppe av.

I 1973 ble han – som sin far Arvīds – assisterende dirigent for Leningradfilharmoniens Jevgenij Mravinskij, som var Dmitrij Sjostakovitsjs foretrukne dirigent, og som urfremførte mange av hans symfonier. Da Oslo-Filharmonien ville ha Jansons som sin nye sjefdirigent, troppet norske diplomater opp i kulturministeriet i Kreml. Igjen var svaret et kontant nei. Jansons var 35 år og fikk beskjed om å være tålmodig og vente.

Til slutt gikk sovjetmyndighetene med på å la ham dirigere i Oslo, bare han ikke offisielt ble kalt sjefsdirigent. De første ti årene fra 1979 arbeidet Jansons i ti uker hvert år i Oslo som de facto sjefsdirigent, uten noen signert kontrakt. 90 prosent av lønnen hans gikk til den sovjetiske statskassen.

Den latviskfødte sovjetrusseren råkjørte frem og tilbake mellom Baltikum og Oslo, og pådro seg talløse fartsbøter. I Oslo ble han losjert inn på et godt hotell, men den sovjetiske diettsatsen var så mager at han de første gangene måtte ha med seg matrasjoner hjemmefra for ikke å sulte.

Men i Oslo skulle han skape sitt livs orkestermirakel.

KLANGKÖRPER WIEN

Året etter det nær-fatale hjerteinfarktet var Mariss Jansons og Oslo-Filharmonien for første gang residerende orkester i Gesellschaft der Musikfreunde i Wien – Musikverein. I en maratonuke spilte orkesteret konsert hver kveld, og hver kveld med nytt repertoar, i dette som kanskje kan betegnes som verdens viktigste konsertsal. Wienerpublikummet er kjent for å være krevende og nådeløst. Hver formiddag var det prøver på kveldens repertoar. Det gjaldt å glemme triumfene og ovasjonene fra kvelden før. Nå handlet alt kun om denne konserten.

Å ta med seg Bruckners syvende og Beethovens andre symfoni til hovedtempelet for den sentraleuropeiske musikkultur krever et nærmest uhørt mot. Andre verker denne uken inkluderte Haydn, Richard Strauss’ Ein Heldenleben, et splitter nytt verk av Lasse Thoresen, Edvard Griegs Peer Gynt-suite (etter Grieg kunne man endog fornemme at wienerpublikummet klappet i takt; det er nærmest uhørt i Musikverein, det hadde visstnok sist skjedd etter en ekstatisk konsert med Leonard Bernstein), Honegger, Dvorák, Verdis Messa da Requiem, Mahlers Oppstandelsessymfoni.

Den praktfulle salen i Wien er en akustisk målestokk for et orkesters Klangkörper, det tyske språkets finurlige, musisk-anatomiske begrep. Som musikalsk kroppsbygger rangerer Jansons som en av verdens fremste. Hver konsert med Mariss Jansons bærer i seg løftet om en sjeleskakende begivenhet. Han har dirigert Wienfilharmoniens nyttårskonsert i Musikverein to ganger.

Mariss Jansons møtte Sjostakovitsj mangeganger. Jansons’ forståelse av den russiske symfoniske musikken går naturlig nok dypt. Men han har også gjort viktige innspillinger av komponister som Brahms, Mahler, Beethoven og Haydn. Han har omfavnet så å si hele den store katalogen av symfonisk musikk. Han har hatt en rad viktige dirigentposter i betydningsfulle orkestre: London Philharmonic Orchestra, London Symphony Orchestra, Pittsburgh Symphony Orchestra, Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks i München – og endelig Concertgebouw-orkesteret i Amsterdam.

Etter sterke – og strengt hemmelige – bevegelser i kulissene sist Berlinfilharmonien skulle velge ny dirigent, fikk sir Simon Rattle jobben. Ryktene ville ha det til at Mariss Jansons var en av de aller sterkeste konkurrentene. Jansons har tidligere erklært Berlin-orkesteret som sitt Mount Everest. Men han har alltid skydd alt som smaker av politisk renkespill og nepotisme. Han har aldri vært villig til å ta en jobb fordi noen har snakket med noen. Uansett figurerer han ofte som gjestedirigent i Berlin. Og får han ikke besteget Mount Everest, kan han saktens bygge sitt eget fjell – Concertgebouw-orkesteret – til det aller høyeste i verden. Han klarer det nok. I 2008 rangerte kritikere i det innflytelsesrike og respekterte tidsskriftet Gramo-phone Concertgebouw-orkesteret som det aller beste symfoniorkesteret i verden.

I Mariss Jansons’ unike Klangkörper banker heldigvis hjertet fremdeles trofast for musikken. Oslo-Filharmonien var overmåte heldig som fikk låne ham i et par tiår. Han lærte hele nasjonen noe om den gode musikkens ufravikelige krav.