BLODET SYNGER I BRONSEN

Nils Aas kom fra en slekt med presise hender og skapende blikk, fra gården Aas, Søndre, på Inderøy. Forfedrene var møbelsnekkere og ytterst hendige bønder som skapte sine egne kombinasjonsbruk av møysommelig frembrakte intarsiamøbler i empirestil i sømløse skift med alminnelig nordtrøndersk slåttonn og hverdagslig slit. Nils Aas skulle tre frem fra skillingsvisenes pinaktige småkårsnøysomhet med røslige arbeidsnever og en grenseløs forståelse av det tredimensjonale. Han arbeidet i flere år som assistent for stålmannen i norsk kunst, Arnold Haukeland. Aas var en fremragende, lynkjapp avistegner som for Arbeiderbladet innfanget alskens personligheter med en sikker impresjonistisk strek. Og han skulle skape noen av de mest originale, uforglemmelige og ruvende skulpturer i moderne norsk kunst.

For Nils Aas fantes det intet skille mellom abstrakt kunst og den figurative. All kunst sprang med samme selvfølgelighet ut av det samme fabulerende sinnet, de samme tenkende hendene, det samme saftige jordsmonnet. Frans Widerberg mente at «hendene hans har øyne». Jakob Weidemann forklarte at Nils Aas kom fra den samme slekten som reiste stavkirkene. «Da behøver jeg ikke si noget mere,» skrev Weidemann i en hilsen til Aas. Knut Berg har beskrevet ham som «en av de mest allsidige billedhuggerne Norge har fostret». Berg var fristet til å tro at han hadde trolldom i fingrene. Knapt noe verktøy eller materiale var ham fremmed. Aas håndterte sveiseapparatet og storslegga med like stor følsomhet som en skarpslipt papirsaks.

Det er enkelt å plassere Aas i aller første rekke blant dem som på mirakuløst vis makter å puste frem liv og karakter og hjertebank i livløst råstoff og tilsynelatende døde materialer. Og da er det jo like før vi nærmer oss mytologiens og gudelærens skikkelser. Men metafysiske overskridelser ville den ytterst jordnære, lett hengslete og fåmælte Nils Aas trolig ha betakket seg for.

Bernhard Rostad har i sin bok om kunstneren skrevet at «alt Nils Aas tar i, blir form. Blir kunst. Han har det gylne snitts målestokk i hendene, i øynene».

OPPREIST KONGE, UROKKELIG DIKTER

Nils Aas vokste opp i farens snekkerverksted, lykkelig anbrakt blant verktøy og hauger av duftende høvelspon. I snekkerverkstedet stakk hjemvendte uteseilere, barkede sjøfolk, kystseilere og fiskere gjerne innom for en prat. De spyttet skråtobakk og snus, og utførte sin stafettetappe i den levende, folkelige og urgamle fortellerkunsten. Limpotten stod alltid på ovnen. Lokalbåten gjorde stopp en gang i uken, og flettet Inderøy sammen med verden for øvrig. Nils spikket båter, brukte kniven og fikk hugget frem båtkropp etter båtkropp. Dette ble for ham selve urformen. Første gang han kom til kjernen av selve begrepet form, var da han som liten gutt satt i en robåt av tre med tynne bordganger som løp fra baug til akter. Han kjente at vannet trykket mot det vesle båtskroget, merket kraften av verdenshavet som møtte spantene. Fornemmelsen av vannet rundt båtformen var helt konkret, fra det ble det delt av baugen og til det forsvant akter.

Da han kom inn på reklamelinjen ved Statens håndverks- og kunstindustriskole (SHKS) i Oslo møtte han først ingen begeistring hos faren. Men bare minutter før han skulle reise sørover, kom faren ut av snekkerverkstedet med en koffert – som han selv hadde snekret til sin sønn. Senere studerte Nils Aas ved Statens kunstakademi, i billedhuggerklassen til den ruvende professor Per Palle Storm.

Nils Aas’ steile, ragende monument over kong Haakon VII på 7. juni-plassen i Oslo blir stående som et hovedverk i produksjonen. Han vant konkurransen i 1967. Monumentet ble avduket fem år senere. Kongens kropp er langstrakt og svakt foroverlent, som for å stå imot harde vindrosser og ekstraordinære prøvelser. Kongen er strunk, stram, spent som en stålfjær, preget av immigranten og monarkens ensomhet, og av et opphøyd utsyn. En hel kongebiografi er støpt inn i verket. Også sentrale kapitler i Norges historie kan leses ut av verket. Nils Aas’ skulptur er et maktfullt portrett av en regent og hans unge nasjon – med et visst anstrøk av vemodighet, kanskje – sprunget ut av mannens karakter, helt uten pompøse ordenstegn og glitrende pontifikalier. Kongen har blottet sitt hode og står uten annen beskyttelse enn sin indre styrke og folkets tillit.

Mer enn 30 mindre vellykkede utkast i leire og gips ble kassert før Aas var fornøyd med sin konge, vår konge, som til slutt ble støpt i bronse.

Aas har selv fortalt at en tre meter lang stang som var sveiset opp litt skjevt og slurvete i Arnold Haukelands skulpturverksted, ga den forløsende impulsen til kongemonumentet. Haukeland arbeidet da med en skulptur som skulle stå foran det nye Storebrand-bygget. Aas så plutselig at denne lille imperfeksjonen var så vakker. Slik ble også den folkevalgte kong Haakon VII reist som en seilskutemast. Den blir standhaftig stående, men lener seg mot den verste stormen.

Henrik Ibsen-monumentet, prominent plassert foran Den Nationale Scene i Bergen – også den i helfigur – er av en radikalt annen karakter og nærmer seg mer den geniale, poetiske karikaturen. Det er hugget ut i granitt og er urokkelig som et fjell. Kroppen har fått fasong av en kjegle, den er trinn og kompakt. Hodet er plassert rett på den abstraherte, kappeomslyngede kroppen, uten det minste snev av hals. Brillene er blitt store øyne; ett av øynene er forstørret og har en nærmest gjennomborende kraft. Aas har skapt et dikterblikk som ser alt. Den frodige kransen av kinnskjegg og hår bidrar til den forbløffende følelsen av å stå overfor et menneske man straks kjenner igjen selv om det er mer enn hundre år siden han døde. Ibsen – og Aas – lar oss ikke slippe unna.

SPOR TIL ELGEN

Utallige portrettbyster og portrettstatuer kom fra Nils Aas. Arbeiderparti-ikonene Martin Tranmæl, Einar Gerhardsen og Trygve Bratteli. Charlie Chaplin, som gjøgler foran inngangen til Colosseum kino. Løperdronningen Grete Waitz foran Bislett stadion. Johan Borgen og Kristofer Uppdal. Ludvig Eikaas, Rembrandt, Kjell Bækkelund, Pål Bang-Hansen. Aas raffinerte et mesterskap i raskt å innfange personens fysio­gnomi og karaktertrekk – og arbeidet gjerne etter noen ganske få blyantskisser videre i leire frem til den fullendte portrettkunsten. Bysten av Johan Falkberget – laget like før Røros-dikteren døde – så han på som sin viktigste.

Etter en konsert i Aulaen med Arthur Rubinstein kunne han ikke komme seg hurtig nok hjem til de ventende leirklumpene. Mens adrenalinet pumpet, ble mesterpianisten knadd frem direkte, uten forutgående skissearbeid; så å si som en eksplosiv, improvisert kadens.

På slutten av 1960-tallet skrev Nils Aas en fin artikkel om sitt arbeid med skulpturer. Den ble ikke publisert i et prestisjefylt tidsskrift, men i et blad for skoleungdom. Dette var typisk for Aas. Mens en rekke kunstnere dette tiåret var glødende og høyrøstet i sitt politiske engasjement, valgte Aas en mer stillfaren vei. Han skygget unna alle støyende sosiale sammenhenger.

«En billedhogger jeg beundrer, sa en gang at for ham var skulptur å gi form til naturens ubevisste og stumme indre liv. Han het Constantin Brancusi, en bondegutt fra Romania som ikke lærte å lese og skrive før i 18-årsalderen, men som greide å lage kunst av materialer han fikk mellom hendene. (…) La ikke noen innbille deg at skulptur er noe rart og uforståelig. Den bare forsøker å fortelle deg noe, og den er laget bare for det. Og skulpturer har ingenting med museer, fine titler og vanskelige ord å gjøre!» skrev Nils Aas.

Han laget Elgen til Holmenkollen i laminert tre. Som kleinkunst har han formgitt en rekke medaljer, mynter og frimerker. Han har laget flere miler; omhyggelig stablede vedkubber formet som en kjernekraftreaktor – eller atommiler.

Nils Aas har tegnet kommunevåpenet for Inderøy; fire flyndrer i gult på rød bunn. Et av de aller siste større skulpturarbeidene han rakk å fullføre, var et dobbeltportrett av Anne Stine og Helge Ingstad. De er plassert under en stålbue ved Vikingskipshuset på Bygdøy. Nils Aas’ store og små kunstverker gir et bilde av en særdeles mangfoldig kunstner.

Han omtalte gjerne høvelbenken som sin beste venn.