Beretningen om Nils Gaups innmarsj i filmhistorien er for lengst mytologisert. Historien har et klart, klokkeklemtende ekko av Knut Hamsuns åpningsscene i Sult. Gaup (født 1955) var på en ørkesløs vandring rundt i Oslos gater, med et filmmanus basert på samiske sagn og legender stukket ned i frakkelommen. Her var tsjudene, et gåtefullt, ondsinnet og hardbarket røverpakk av karelske protorussere med sterke voldstilbøyeligheter. Og deres kamp mot samene – som var the good guys – var på liv og død.

NYE BILDER FRA NORD

Ingen viste interesse for Gaups prosjekt. Ikke før den dyktige filmfotografen Erling Thurmann-Andersen forstod at denne mannen bar på muligheten til en formidabel filmfortelling – og arrangerte et møte mellom Gaup og den nokså ferske filmprodusenten John M. Jacobsen. Samtalen fant sted i kjellerdypet til Casino i Stortingsgaten. Casino var en hule der skuespillere, diktere og kunstnere og andre frisinnede sjeler vanket. Casino var et grenseløst filosofisk seminar som strakk seg inn i natten, en litt lurvete syndens fetter av Theatercaféen som lå like ved. I ettertid har hverken Nils Gaup eller John M. Jacobsen hatt et fnugg av erindring om hvordan samtalen på Casino forløp. Men etter å ha lest bare tre sider av manuset skjønte Jacobsen at dette kunne bli noe helt utenom det vanlige. Statlige Norsk Film A/S hadde gitt Gaup økonomisk støtte til å skrive filmmanuset, men trakk et lettelsens sukk da Jacobsen kjøpte det ut – for en symbolsk sum. For der i gården fantes det ingen som helst tro på prosjektet.

Opptakene på Finnmarksvidda var ekstreme. Temperaturen stupte ned mot minus 50 blåkalde, filmkameraer fikk trøbbel da mekanikken frøs. Barske engelske stuntmenn snudde på hælen og flyktet fra dette kuldehelvetet. Likevel gikk det hele forbløffende fint. Veiviseren er en spektakulær actionfilm der naturen og frosten sprenger seg gjennom lerretet, sammen med uforglemmelige rollefigurer. Filmbilder som dette hadde ikke vært sett før, og filmens lydspor inneholdt soniske sjokk. Blant skuespillerne var det både veteraner som Nils Utsi, unge talenter som Mikkel Gaup, og den samiske multi­kunstneren Nils-Aslak Valkeapää – som også bidro med musikk.

Høsten 1987 hadde Veiviseren (Ofelaš på nordsamisk) premiere på Colosseum, i det kostbare, analoge bredformatet 70 millimeter. Alt med denne filmen var nytt: historien, bruken av nordsamisk språk og et for anledningen rekonstruert «tjsudespråk». Det svimlende produksjonsbudsjettet sprakk som et troll i solrenning og endte på 17 millioner kroner; Veiviseren var Norges dyreste film da den ble laget. Regi­debutanten Nils Gaups magiske filmeventyr ble nominert til Oscar for beste fremmedspråklige film, som var noe av en begivenhet, Norges første Oscar-nominasjon siden Arne Skouens Ni liv tredve år tidligere som det var. Gaup ble en viktig døråpner til samisk film – filmfortellinger skapt av samiske filmkunstnere.

Pioneren Nils Gaup kom med den unike og samtidig gjenkjennelige northern-historien, og regisserte den sindig og presist i mål. Mens John M. Jacobsen pisket skyhøye ambisjoner inn i prosjektet. Resultatet var at Veiviserenble en sensasjon. Den britiske filmhistorikeren
Peter Cowie skrev i sitt sveip over moderne norsk film, Straight from the heart (1999): «Gaup går til oppgaven med ekstraordinær selvsikkerhet og en storslått spektakulær følelse som ikke er sett hverken før eller senere i de nordiske land.»

Den historiske konteksten, tiden og det politiske klimaet bør ikke glemmes. Det var bare gått noen få år siden kampen om Alta-Kautokeinovassdraget og sultestreikene foran Stortinget. Sametinget ble opprettet samme år som Veiviseren hadde premiere, og åpnet to år senere. Den samiske nasjonen var virkelig i bevegelse.

SJANGERSJONGLØREN

Fornorskingen av samene var en særdeles langvarig og nådeløs kultur­undertrykkelse, et bekmørkt avsnitt i Norges historie, en skamplett på nasjonens sjel. I Nils Gaups oppvekst i den lille bygda Soahtefi­elbma, noen kilometer utenfor Guovdageaidnu/Kautokeino, var samisk språk, kultur og identitet under hardt press. I Gaup-familien var de ti søsken. Og da han var syv år og skulle begynne på skolen, ble ikke dette feiret. Heller enn glede og forventning var det frykt som preget møtet med skolehverdagen. Nils ble sendt på internatskole, slik flere tusen samiske barn i Nord-Norge ble tvunget hjemmefra. Undervisningen var på norsk, et språk mange av dem ikke behersket.

I Gaup-slekten var reindrift en sentral næring. Men Nils Gaups far jobbet med å anlegge vei frem til kobber- og gullgruvene på Biedjovággi. Som ung delte Nils farens erfaringer da han hadde sommerjobb som gruvearbeider.

Nils Gaup ble utdannet skuespiller ved Statens Teaterhøgskole og nøt å komme til hovedstaden. Han ble skuespiller ved Hålogaland Teater og var i 1981 med på å opprette Beaivváš Sámi Teahter, som senere skulle bli det samiske nasjonalteatret Beaivváš Sámi Našunálateáhter. Han skrev flere teaterstykker, regisserte og stod selv på scenen. Beaivváš ga den levende samiske kulturen en kraftig kunstnerisk og politisk stimulans.

Men filmen lokket insisterende på Gaup. Det kunne nok også være noe av en prøvelse å skape teatermagi når det var flere teaterarbeidere enn tilskuere i salen. Han hadde hovedrollen i Lasse Glomms film Det andre skiftet (1978), et arbeiderdrama lagt til jernverksbyen Mo i Rana, der han spilte mot den svenske stjerneskuespilleren Mona Malm, kjent fra flere av Ingmar Bergmans filmer.«Jeg var dritnervøs for å spille mot Mona Malm. Jeg klarte nesten ikke å snakke. Det er en fordel som regissør å vite hvordan det er. Som skuespiller er du så sårbar som et menneske kan bli», sa en ettertenksom Gaup i et intervju mange år senere.

Som filmregissør skapte Gaup guttebok­filmen Håkon Håkonsen (1990), en forrykende, sjøsprøyt- og eventyrhistorie, etter Veiviseren. Den ble til delvis med penger fra Disney-konsernet. Opptakene ble gjort på Fiji-øyene i Stille­havet og i flere europeiske land. Igjen hadde Gaup skapt en suksess.

Den fortellende, engasjerende filmen har vært en livslang forhekselse og forelskelse. Gaup har alltid forestilt seg filmer i det brede scope-formatet på sitt indre lerret. Han vokste opp uten tv, men med en sterk, muntlig fortellerkultur som stadig var levende. Den første filmen han så, var krigsdramaet Kanonene på Navarone, i gymsalen i Kautokeino. Filmskapere som David Lean, Akira Kurosawa og Sergio Leone er blant hans favoritter. Men han mener at Alfred Hitchcock er den største filmskaperen av dem alle.

Gaup har alltid jaktet på de virkelig gode historiene, og uten frykt tatt i bruk ulike filmsjangre. Hodet over vannet (1993) var en overraskende thriller, mørk i kantene, men med elementer fra krimkomedie. Han har regissert flere tv-serier. Og spillefilmen Tashunga (1996) var et forsøk på å lage en arktisk western-film, men både Alaska og Canada ble for kostbare locations. Innspillingen ble til slutt flyttet til Nordmarka – bare en kort oppoverbakke fra Gaups hjem, som den gang lå på Nordberg. Filmen ble en stor skuffelse, også for regissøren, selv med solide Hollywood-navn på rollelisten. I Misery Harbour (1999) beveger historien seg fra danske Jante – alias Aksel Sandemoses hjemby Nykøbing Mors – til fiskerlandsbyen på Newfoundland. Filmhistorien var basert på Sandemoses romaner om Espen Arnakke, med sterke islett av forfatterens trøblete selvbiografi. Filmen er lagt til 1930-tallet og gjør kløktige tidssprang frem og tilbake. Slik lokkes Espen Arnakke etter hvert frem som fortelleren, en forfatter som flykter gjentatte ganger. Første flukt er fra en norsk, arrogant og nådeløs bokkritiker. Som alltid i Gaups filmer transporteres betrakteren til en historisk tids­epoke gjennom et samvittighetsfullt arbeid med tidskoloritt og scenografi. Misery Harbour er utvilsomt Gaups mest komplekse og mest undervurderte film.

MOTSTAND, OPPSTAND

Filmen Kauto­keino-opprøret (2008) ble nok en milepæl for Nils Gaup. Han grep fatt i kanskje den mest opprørende enkelthendelsen i historien der det norske kolliderte med den samiske verden. Noen av Gaups slektninger var med i opprøret i 1852. Som gutt fikk han høre fragmenter, men det var ingen som ville fortelle ham hele den dramatiske historien. Sameopprøret var både et tabu og en fryktelig tragedie. Hva som utløste dramaet der mennesker ble slått i hjel, og flere samer etterpå ble halshugget i full offentlighet, er fortsatt et mysterium. Men flere krefter var i sving: Religiøs villfarelse. Et sosialt opprør. Brennevinshandlerens kynisme. Kauto­keino-opprøret ga et blikk inn i en historie befengt med berøringsangst. Filmen var en ambisiøs dramatisering av en historisk og tragisk verkebyll. Og den nådde ut til stort publikum.

Reisen til julestjernen (2012) lyser opp som et noe forunderlig valg i Nils Gaups film-oeuvre. Men den er en godt fortalt historie med heftige visuelle overraskelser. Birkebeinerne (2016) og Sulis 1907 (2023) utforsket høyst ulike kapitler i norgeshistorien, men hadde den samme ubendige viljen til å fortelle og bevege.

Gaup har gjennom årene takket nei til flere store internasjonale filmoppgaver. I en tidlig fase var han med på å drømme frem Water­world, dette klimakrisedramaet med en klissvåt, kjempende og seilende Kevin Costner, i sin tid var den mest kostbare filmen noensinne. Men han forlot lykkeligvis det som for ettertiden har blitt en feiret, visuelt overdådig filmkalkun.

Nils Gaup kan visstnok ikke joike. Men han kan få en filmfortelling til synge og fortrylle på magisk vis.