På Aker Brygge i hovedstaden står det en skulptur av en liten, rakrygget kvinne som stirrer utover fjorden. Det er monumentet over attenhundretallets iherdige kvinnesaksforkjemper, kunstneren Aasta Hansteen. Skulpturen er laget i 1985 av billedhugger Nina Sundbye (født 1944). Hansteen har i sin samtid ofte blitt fremstilt som en sint, geskjeftig dame, som det var lett å karikere. Sundbye skildrer henne vakker og trygg og drømmende. Monumentet får dermed noe allment over seg til glede og ettertanke for alle som flyktig haster forbi på bryggekanten. Skulpturene hennes er så til stede i byrommet, der folk ferdes og derfor så forankret i vår bevissthet at det er som om de alltid skulle ha stått der.

LEIRE – IKKE STEIN

Nina Emilie Sundbye debuterte på Høstutstillingen som 23-åring i 1967, med en byste av tegneren Finn Graff. Dette ble starten på en altoppslukende kunstnerisk karriere, med en stor og kvalitetsmessig vellykket skulpturproduksjon. Hun modellerer byster, helfigurer og grupper med figurer, eller dyr, og hun har laget relieffer. Nina Sundbye er innkjøpt av de fleste kunstmuseer og private samlinger i landet. Hun har vunnet en rekke konkurranser og har et hundretalls offentlig plasserte skulpturer over hele landet. Det er det trolig ingen andre norske billedhuggere som har. Og – i en alder av over åtti er hun fortsatt aktiv.

Allerede som attenåring begynte Sundbye på Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo. Her hadde hun to markante lærere som var med å legge grunnlaget for hennes tidlige utvikling som kunstner. Hun lærte tegnekunstens vare overganger av radérklassens nestor Chrix Dahl. Sundbye ble selv en god tegner, selv om denne siden ved hennes kunstneriske virksomhet har kommet i skyggen av det skulpturale uttrykket. I skulpturkassen hadde hun Nils Flakstad som lærer. Han hadde tidlig i sin karriere laget en rekke byster i et strengt naturalistisk uttrykk. Et uttrykk Sundbye tidlig skulle distansere seg fra, men hun lærte hos ham grunnleggende trekk ved en byste-oppbygging.

I 1966 gikk hun på Statens Kunstakademi, med den markante Per Palle Storm som professor. Her ble det formet i leire, noe som Sundbye kom til å fortsette med gjennom hele sin karriere. De aller fleste skulpturene Sundbye har modellert, ble raskt støpt opp i bronse. I hennes porteføje er det ingen steinarbeider, utført med meisel og hammer. Palle Storm var en «innbitt forbanna naturalist», som han selv yndet å uttrykke det. Han var en beinhard lærer med en bestemt mening om hvordan en skulptur skulle utformes. Sundbye laget ofte to varianter av en skulptur i sin tid som student ved Kunstakademiet: en som var utformet slik Palle Storm ville ha det, og en friere variant som hun i større grad eksperimenterte med.

Nettopp denne dualismen mellom det strenge og det frislupne var med på å forme Sundbye som skulptør. Billedhuggermiljøet i Oslo var lite, det kunne være konfliktfylt og trangt. Mot slutten av 1960-årene var det generelt stor opposisjon mot autoriteter, og studenter gikk på den tiden som kjent i liten grad i lydig takt. Sundbye hadde riktignok en respektfull og god personlig tone med Palle Storm, men hun ville bort fra det norske miljøet, og fra 1968 og i to år fremover studerte hun ved Kunstakademiet i Stockholm. Der studerte hun blant annet under Asmund Arle. Hans grove overflater og ekspressive uttrykk, ikke minst i mindre skulpturer, ble siden en ballast i Sundbyes portefølje.

KARAKTER OG ORIGINALITET

Sundbye arbeider innenfor et figurativt uttrykk, og hennes arbeider bærer i stor grad preg av spontanitet, bevegelse og liv. Ganske raskt fikk overflaten et ekspressivt uttrykk; mens ansiktene kunne være slipt ned, fikk resten av skulpturen en bevisst ruglete oppbygget overflate, som lager fine lys- og skyggevinklinger.

Hun er en kvinne av få ord med en stillferdig væremåte, men hun er imidlertid sikker og tydelig i sin kvalitetsvurdering, både av egne og andres arbeider. I perioden 1979–1981 satt hun i Nasjonalgalleriet innkjøpskomité for skulptur. Der gikk det gjetord om hennes kvalitetssans. Hun brydde seg ikke om kjente eller ukjente, favoriserte ingen form for materialbruk, eller om uttrykket var figurativt eller abstrakt; hun gjenkjente umiddelbart kunstnerisk kvalitet, og det var det eneste som betød noe.

I 1973, på en utstilling i Kunstnerforbundet, ble hun innkjøpt av både Nasjonalgalleriet og Riksgalleriet. Mens Riksgalleriets Danserinnei større grad bar preg av Palle Storms naturalistiske eksegese, var Nasjonalgalleriets Operapar helt og holdent sundbyesk. Operaparet står rakrygget med forvridde hoder og synger ut både av profesjonalitet og av hjertens lyst. Skulpturen er munter og morsom, samtidig som den er er underlagt en streng skulptural helhet. Det muntre er typisk for ikke så rent få av Sundbyes arbeider. De har karikaturens kjennetegn, uten at de noen gang bikker over i banalitet. I Nasjonalmuseets Klovn fra 1978 er figuren fremstilt med brystet frem, armene bent bakover og nesa i sky. Figuren strutter av stolthet, pågangsmot og selvsikkerhet. Denne holdningen formidler også Tyrihans med gullgåsa (1977), fra eventyret med samme navn. Komisk og karakteristisk er også fremstillingen av revyskuespilleren Leif Juster, Gledesprederen (1996), plassert utenfor Chat Noir i Oslo. De lange bena på den høye, tynne mannen er bevisst overdrevet og får en til å trekke gjenkjennende på smilebåndet.

Sundbye har portrettert mennesker med forskjellige posisjoner i samfunnet og fra de forskjelligste miljøer. De er alle modellert med stor innlevelse, hun fanger både fysisk likhet og typiske karaktertrekk, enten de portretterte har vært historiske personer modellert etter fotografier, markante skikkelser i norsk samfunnsliv og utøvende kunstnere, og kanskje er det kunstnerportrettene Sundbye virkelig huskes for hos et større publikum. Listen er lang og noe vilkårlig kan en trekke frem skuespiller Frode Rasmussen (1992), dirigent av Oslo-Filharmonien Mariss Jansons (1989), pianist Robert Levin (1992) og komponist Antonio Bibalo (2001). Hennes kvinnefremstillinger har en blanding av sårbarhet og selvsikkerhet i seg, som komponist og pianist Agathe Backer Grøndal (1991) og ballettdanseren Indra Lorentzen (1998).

SKULPTUR OG SKUESPILL

Tidlig bekreftet Nina Sundbye at hennes verden er kunstnernes verden. Hun har alltid vært opptatt av andre kunstneriske uttrykksformer enn sin egen, særlig av litteratur, dans og teater. En rekke av hennes skulpturer er hentet fra artistlivet. Og hun har tatt tak i de store dramaene, hun flytter skikkelser fra litteratur og scene inn i vår bevissthet. Sundbye har modellert kjente klassiske rolleskikkelser fra Shakespeare og Ibsens skuespill og fra Hamsuns romaner, med kjente skuespillere som modeller. Hun kan arbeide serielt med flere varianter over samme motiv. På tidlig 1970-tall laget Sundbye flere skulpturer med utgangspunkt i Shakespeares univers. Hun modellerte den dramatiske Hamlet dreper i 1971. Særlig inntrykk gjør fremstilling av den ondskapsfulle, vansirede og pukkelryggede Richard III fra 1978.

I 1973 modellerte Nina Sundbye et portrett av skuespilleren Svein Sturla Hungnes, som tidlig ble en anerkjent Peer Gynt-tolker. Sundbye og Hungnes samarbeidet godt, og Sundbye har skulpturert en rekke varianter av Peer Gynt med nettopp Hungnes som modell. Her møter vi drømmeren og livsløgneren, med energi og utfartstrang. I Peer Gynt plassert på Blindern i Oslo (1976) fremstilles den den trassige, sinte Peer, som med rak rygg og hevet arm signali­serer at han aldri, aldri kommer til å gi seg. I Mor Aase og Peer Gynt (1977) er mor og sønn modellert i ett i en dobbeltfigursom signaliserer om ikke en symbiose, så i hvert fall et livslangt avhengighetsforhold dem imellom.

Dramatisk er monumentet Terje Vigen (2006) som står i Grimstad på Sørlandet. Sundbye skildrer diktsyklusens crescendo hvor Terje Vigen svinger en åre med bladet opp for å hugge hull i båten og hevne seg på den engelske lord og hans familie. Åren og mannen blir en skulptural helhet gjennom det frossede øyeblikksbildet. Historien endte, som vi vet, i forsoning, som postulerer at menneskeverdet er viktigere enn hevn.

Sundbye har videre laget en rekke av Ibsens kvinner, alle fremstilt ranke og verdige. Her kan nevnes Fruen fra Havet (1979), Solveig med salmebok (1995), Nora (1995), Den Grønnkledde (2005), Dovregubbens datter (1993), og ikke minst flere utgaver av Hedda Gabler. Sundbye fikk i oppdrag å utforme statuetten til teaterprisen Heddaprisen, som er utdelt årlig siden 1998. Ett av Sundbyes hovedverk er Hedda Gabler fra 1991, plassert i Oslo tinghus. Sundbye skildrer her den logisk beregnende Hedda som har kommet til en livserkjennelse, og som med fast blikk vet nøyaktig hva hun gjør.

I forbindelse med hundreårsmarkeringen av Ibsens død i 2006 laget Sundbye flere fremstillinger av selve forfatteren Henrik Ibsen, en liten, gjenkjennelig mann med karakteristisk kinnskjegg, flosshatt og paraplyen han brukte som stokk. I tillegg til Ibsens skikkelser har Sundbye særlig vært opptatt av Knut Hamsuns litterære persongalleri. Fra hans univers har hun modellert Inger og Isak Sellanrå (2008), trøstende omslynget, og den magre August (2007), hun har gitt kropp til Edvarda (2009) og Ylajali (2008), og flere varianter av Victoria.

Nina Sundbye har gjennom sitt arbeid med litterære personer gitt dem «et ansikt» og gjort dem til en del av våre liv, der de står i parker og på offentlige steder over det ganske land. De er til spontan glede for betrakteren, men de står der også som en påminnelse om at disse skikkelsene er en del av vår historie, vår folkesjel og vår identitet.