Med den levende magien som gjemmer seg i musikk og dans, har Ole Hamre (født 1959) og Sissel Saue (født 1962) skapt en sitrende menneskelig regnbue. I det tverrkulturelle sceneprosjektet Fargespill får barn og unge utfolde seg i en uimotståelig musikalsk verden. Fargespill fungerer som en stødig gangbro mellom ulike kulturer og ulike språk. I flere tiår har den yre gleden over rytmer, sanger og bevegelser skapt en kontinuerlig strøm av viktige kulturmøter for barn og unge mennesker. Eventyret begynte med Festspillene i Bergen i 2004, men Fargespill har nå avleggere i alle hjørner av landet. Med på starten var også koreografen Hilde Sol Erdal. Fargespillerne er mellom syv og 25 år, og de deltar med liv og lyst i et kunstprosjekt der hver enkelt av dem er skjønnheten og energien i forestillingen. Over scenen strekkes regnbuens farger og kraft, på nytt og på nytt. Flere tusen unge mennesker har gjennom årene fått ta del i eventyret.

HUDENS SANGER

De aller fleste av oss tar fargene i verden for gitt, de har jo liksom alltid vært her. Noen har imidlertid undret seg litt mer. Theophrastus, en elev av Aristoteles, skrev utførlig om fargene. På 1600-tallet forfattet den irske naturfilosofen – og alkymisten – Robert Boyle en bok om farger. Johann Wolfgang von Goethe var også en som tenkte så hardt på farger at han grep fjærpennen. I Goethes farvelære (1810) skriver han at «for et godt teaterstykke» er det bare en liten del av det som kan gjengis skriftlig, «den største delen må overlates til scenens glans og skuespillerens personlighet, hans stemmes kraft og bevegelsers egenart, ja endog til tilskuerens ånd og gemytt». Som praktiske filosofer har ekteparet og forestillingsmaskinistene Ole Hamre og Sissel Saue gått langt forbi de teoretiske skrivebordsøvelsene der mangfold byråkratiseres. Med Fargespill har de skapt et sprell levende scenisk eventyr. Enkelt sagt finner de unge utøverne sammen i det de har til felles – de overfladiske ulikhetene skiller dem ikke.
Å samtidig synge vuggesanger som «Glou na na» fra Myanmar og bånsullen «Såri råri» fra Norge er noe som skjer med den største selvfølgelighet. Noe nytt og veldig fint oppstår. Det samme hender når den etiopiske «Oromiyaa» møter den norske «Kråkevisa».

I vår tid har den amerikanske presidenten forunderlig og forskrekkelig nok erklært krig mot Diversity, Equity, and Inclusion, altså hardt tilkjempede verdier der mangfold, likeverd og inkludering respekteres som umistelige deler av samfunnslimet. USA har siden nasjonens brutale fødsel vært besatt av begrepet rase, av hudfargens ulikhet, selv om vitenskapen forteller oss at vi alle er Homo sapiens. De utvendige forskjellene er bare utslag av evolusjonære variasjoner. USA har alltid påvirket verden, også når dets verdier med ett blir negativt ladet. Det gjør Fargespill til en viktigere motstemme enn noen gang. Ole Hamre har skrevet at han lenge hadde lett etter det han kaller «det kunstneriske virkestoffet». Han hadde «alltid lurt på hva det er som får kunst til å virke. Hva er det ved Billie Holidays stemme som trigger hele ditt autonome nervesystem?» Svaret handler «om kommunikasjon i sin mest komplekse utgave». Kommunikasjonen som søker bak bevissthet og retorikk, som er kompromissløst ærlig, og som utleverer utøverens utilgjengelige sjelelige irrganger. «Da kan kunstens mirakel skje, at et annet menneskes dypt subjektive historie blir universell. At historien om deg blir historien om meg», føyde Hamre til.

Sissel Saue og Ole Hamre har siden starten vært kunstneriske ledere av Fargespill. De har hele tiden vært tydelig på at Fargespill ikke er et sosialt hjelpeprosjekt, men et kunstprosjekt. De unge menneskene – flyktninger, immigranter og innfødte nordmenn – står ikke på scenen fordi de skal hjelpes, men fordi vi alle trenger dem. De utgjør en ressurs. Det grunnleggende spørsmålet Fargespill gjerne stiller, er ikke Hva mangler du?, men derimot Hva har du? Et hav av betydning skiller de to formuleringene. Det er slett ikke så underlig at Fargespill i 2018 ble foreslått til Nobels fredspris. For på scenen har det hendt at så innbitte antagonister som hutuer og tutsier har møttes i gleden over å synge sammen.

Fargespill fikk etter noen år kommunal støtte. Så ble organisasjonen etablert som en stiftelse. Til Fargespill-historien hører også det at Saue og Hamre har fått to sett med tvillinger mens deres kunstprosjekt har fortryllet og begeistret. Og at hjemmet på Nordnes er forvandlet til en åpen verdenslandsby. Fargespill-filosofien er utviklet til en musikkpedagogisk metode, med tilhørende lærebok. Inge Eidsvåg, tidligere rektor ved Nansenskolen, har vært opptatt av at all læring handler om nødvendigheten av å øve. Også medmenneskelighet krever øvelse. «Et av de viktigste prosjektene jeg kjenner for å øve på medmenneskelighet, er Fargespill», skrev Eidsvåg.

HAMRE- OG SAUE-METODEN

Ole Hamre er slagverker med en særdeles rik og mangfoldig bakgrunn. Han har spilt musikk – pop, jazz, etno – fra nær sagt alle verdenshjørner. Duoen Gabriel Fliflet og Ole Hamre utgjør Fliflet/Hamre. De har i mange år utforsket folkemusikk fra Norge og Balkan, med et kolossalt nærvær og et ellevilt humør. Hamre har vært med i en rekke band og grupper som Son Mu og Secret Mission, og han har samarbeidet med musikere som Bugge Wesseltoft, Kari Bremnes, Ole Paus, Ketil Bjørnstad, Frode Alnæs, Silje Nergaard, Arve Henriksen og Knut Reiersrud. I flere år arrangerte Hamre et utendørsprogram for Festspillene i Bergen, OiOi-festivalen. Den skulle få flere av byens innbyggere til å føle seg som selvsagte deltagere på Festspillene. Et lysende øyeblikk var da Hamre, med utgangspunkt i Frode Gryttens og Marvin Hallerakers barnebok Hull & Sønn, hadde fått forfatter og senere Nobelpris-mottager Jon Fosse til å stå dørgende stille foran en fullsatt sal med kong Harald tronende på første rad. Fosse stod der en hel liten evighet. Så gikk han. På en skjerm kom disse ordene: «Det er ingenting som skal til.» Boken handler om en fabrikk som lager alle slags hull, eller ingenting. Absurdismen var dypt tankevekkende.

Det grenseløst lekne stiger også frem av musikkprosjekter som Hamrofonen (stemte gryter og kjeler), Folkofonen (menneskestemmer utgjør et slags orgel), 360 grader Oseberg (bestillingsverk til StatoilHydro), Berlinofon, nattjazz-verkene Konsert for anløpende skip og Fonomatopoetikon.

Sissel Saue vokste opp i Nord-Norge, men flyttet tidlig til Voss. Hun og bandet Kvennknarr ble vossameister i rock. Møtet med musiker, komponist og lærer Per H. Indrehus på Voss Folkehøgskole ble skjellsettende. Saue gikk for sikkerhets skyld to år på denne skolen, fordi Indrehus’ undervisning var så viktig. «Per tok utgangspunkt i ungdommen sin eigen musikk, men i tillegg presenterte han folketonar, jazz, musikalar, klassisk, blues og visesong for oss. Han var oppteken av at musikken skulle røra oss. Han som såg meg i min mest sårbare alder, har vore viktig for mine møte med andre menneske. Det, og musikken han presenterte for meg, er noko eg ber vidare i Fargespill», sa Sissel Saue til avisen Hordaland. En stund samarbeidet hun med Gustav Lorentzen – Ludvigsen i Knutsen & Ludvigsen. Hun startet et kor med syv jenter, Sullekoppen. De fikk hjelp av den eminente folke­sangeren Berit Opheim. Sullekoppen skulle også inngå i det som ble Fargespill.

MUSIKKENS LYKKE

Fargespill hadde en opptakt i 2003, da Ole Hamre laget musikkinnslag for Bergen kulturskoles festspillforestilling. Ti ungdommer som nylig hadde kommet til Norge, ble med på de musiske kulturmøtene. Året etter var Fargespill et faktum. Seksti barn og unge på Nygård skole kom til. Den norske folkemusikken og dansen utløste spennende bidrag fra utøverne selv. I 2005 spør den allmennyttige stiftelsen til Sparebanken Vest om hva som må til for å gjenta forestillingen i 2004. Ole Hamre, Sissel Saue og Sol Erdal foreslår, litt forsiktig, 50 000 kroner. Styreleder i stiftelsen foreslår prompte å legge til en null. Dermed er Fargespill for alvor i gang.

I 2007 feiret kongeparet sine 70-årsdager, og gallaforestillingen fra Oslo rådhus ble direktesendt til mange millioner europeiske seere. I salen satt representanter for så å si alle de europeiske kongehusene. Åtte år gamle Hsa Mu Kar fra Myanmar gikk alene ut på scenen og åpnet forestillingen med sangen «Ve’ no velkomne med æra». Så toget resten av Fargespill-ensemblet inn.

Etter hvert fikk Fargespill sitt eget hus i Bergen. Fargespill ble en stadig mer ettertraktet samarbeidspartner. Lars Vaular, sykkel-VM, bandet Real Ones, den unge rapperen MachoMayne (Kaj Gripsrud Hjelmeland), Silja Sol og Miss Tati (Tatiana Palanca) er noen. Fargespillerne rykket inn på Det Norske Teatret i Oslo med forestillingen Vi. I 2021 var det endelig duket for forestillingen A Kiss for all the World, med Det Norske Kammerorkester – der forbindelser mellom 250-årsjubilanten Beethoven, hiphop, den sør-indiske vokalrytmikken konnakol, rytmer fra Uganda, Rwanda og Marokko ble levende musikk. De opptrådte i operahuset i Oslo, som sedvanlig i Grieghallen i Bergen og i Stormen Konserthus i Bodø.

De første tyve årene for Fargespill ble i 2024 feiret med store forestillinger i Bergen og på Os, og med en stor forestilling i Bodø. Byen var europeisk kulturhovedstad, og fargespillere fra hele Nord-Norge kom til Bodø. Når dette skrives, er Fargespill på plass i mange byer: Bergen, Oslo, Bodø, Kristiansand og Tromsø. Og det er enda mange flere spredd utover norgeskartet, og som alle drives på lisens fra stiftelsen.

Om man ikke har opplevd den vilt smittende gleden ved en levende forestilling med Fargespill, bør man unne seg fyrverkeriet på YouTube. I Festspillforestillingen i 2016 dirigerte Ingar Bergby for eksempel et spillelystent Kringkastingsorkester. Håkon Berge hadde orkestrert de finurlige fusjonene av tradisjonsmusikk fra alle verdens kriker og kroker med norske bidrag. Ole Hamre frydet seg bak trommene. Det svingte som besatt. Da de unge tok imot den tordnende applausen, kunne dette avleses i øynene deres: tindrende, gnistrende lykke. Og den overveldende følelsen av hva var vi med på nå? På bergensernes morsmål kanskje omtrent sånn: Gå mann – eg e’ månebedotten! Det va’ knall i padden!

Sissel Saue og Ole Hamre har blant annet blitt tildelt Skjervheimprisen, og de var de første som mottok Anders Jahres Hederspris sammen. Fargespill er for lengst kåret til Årets bergenser og Årets hordalending.