Med sin karakteristiske røst sang Ole Paus (1947–2023) seg inn i historien som en av de største sangpoetene i vårt (lille) land. Han er en av de mest gjenkjennelige stemmene innen norsk visekunst og populærmusikk. Han var en virtuos gitarist, en lyrisk tekstforfatter og en oppfinnsom komponist.

SPENNVIDDE

Hans debutplate Der ute, der inne fra 1970 er en samling sanger som gir uttrykk for en ung, melankolsk livsfølelse. Sang­erens undring over tilværelsen stiger fra storbyens nattlige drømmelys. To år senere kom den kritikerroste Garman, en av etterkrigstidens viktigste plater. Med poprockgruppa The Pussy­cats fra Tromsø som backingband inkluderte Paus et råere rock-uttrykk i sitt musikalske univers. Fjorten forskjellige sanger fortalte fjorten svært forskjellige historier. De sier noe generelt om samfunnet, og de snakker i tillegg til oss på et personlig plan. Her er outsidere og tapere, ensomhet, selvironi, lengsel, livsvisdom og poesi. Ole Paus var 25 år da platen utkom, og den kan stå som et tungt bevis på at høy alder og erfaring kan være oppskrytt. I det mest sentrale sporet, «Det er ingenting å være redd for», synger han:

En natt er lagt i ruiner /

En ny dag er nær /

Natt blir dag om noen timer /

Fortell meg nå hvem du er /

Det vokser frem penner ut fra hver hånd /

For mange oppbrudd har gjort meg sånn /

Så hold meg og se deg om /

Det er ingenting å være redd for /

Jeg sover i min skygge /

Og ser hva jeg vil /

Mine øyne har skapt min verden /

Uten meg er intet til /

I meg bor en flykning fra gravlagte år /

Jeg lar føttene bestemme den veien jeg går /

Så hold meg og skjul mine sår /

Det er ingenting å være redd for /

Ole Hauki dannet i 1966 den legendariske vise­klubben Dolphin i Oslo, som var arnested for den enorme visebølgen som slo innover norsk musikkliv og det norske folk, inspirert av amerikanske sangere som Pete Seeger, Bob Dylan, The Mamas and The Papas og Simon and Garfunkel. «Vi var inspirert fra Amerika, den gang det kom noe godt derfra», sa Ole Paus i takketalen da han ble tildelt Anders Jahres Kulturpris.

Klubben skapte en norsk singer-song­writer-tradisjon som fikk et bredt nedslagsfelt, mye takket være kringkastingsmonopolet, som slapp denne typen musikk til for fullt. Det er nok å nevne navn som Store-Bjørn (Morisse), Lillebjørn Nilsen, Kari Svendsen, Øystein Sunde, Finn Kalvik og Lars Klevstrand. Ole Paus var blant de første som opptrådte på klubben, i gruppen The Sing Singers. I dette miljøet, hvor alle kjente alle, var den han knyttet seg aller nærmest til den elleve år eldre formingslæreren Alf Cranner fra Kragerø. Cranner har blitt sett på som nestoren i den norske visebølgen, forankret i svensk visekunst helt fra Bellmans dager. Gjennom Cranner ble Paus kjent med eldre legender i det norske visemiljøet, som Alf Prøysen, Hans Børli og Erik Bye. Rabulisten Ole Paus skulle hente inspirasjon fra begge disse miljøene, i tillegg til mange flere.

Det finnes et svart-hvitt filmklipp fra Oslo Visefestival i 1971 hvor en radmager, bebrillet Paus, med sigarett i den ene hånden og ølflaske i den andre, karikerer artistmiljøet på det legendariske kunstnervannhullet Casino. På briljant vis parodierer han det karakteristiske Club 7-språket, som ble praktisert av Sigrun Berg-skjerf-kledde kulturradikale, yngre mennesker på den tiden. Ved siden av Paus sitter landets hotteste visesanger på den tiden, den langhårede Finn Kalvik, som smilende drar en bluesgang på gitaren.

I 1991 utga den respekterte produsenten Erik Hillestad en plate hvor Mari Boine, Kari Bremnes og Ole Paus synger salmer. Ole Paus tolket blant annet den kjente og kjære, opprinnelig tyske lavkirkelige salmen «O bli hos meg» fra 1847, oversatt til norsk i 1913. Ingen ville før dette forbinde Ole Paus med salmesang. Riktignok var han medlem av statskirken, men likevel.

Spennvidden fra improvisasjonen Casino blues i 1971 til salmesang i 1991 er enorm og sier mye om entertaineren, tekstforfatteren og låtskriveren Ole Paus’ variasjon som musikalsk formidler. Disse tyve årene rammer på mange måter inn Ole Paus´ allsidige virke som sanger, tekstforfatter og artist. Han ble virkelig landskjent i årene etter dette, med tekster som «Innerst i sjelen», fremført av Sissel Kyrkjebø, «Vårt lille land», opprinnelig laget for Ja til EU-bevegelsen, og prosjektet To Rustne Herrer, som var samarbeidet med kollega og venn Jonas Fjeld. Sent i livet fikk deltagelsen i fjernsynsprogrammet Hver gang i vi møtes i 2013 og samarbeidet med det trønderske rockebandet Motorpsycho stor oppmerksomhet.

EN BORGERLIG BEGYNNELSE

Ole Paus bodde sine første leveår på Frogner, hovedstadens beste vestkant. Hans mor døde i polio­myelitt da Ole var fire år gammel. Faren, som var yrkesmilitær, flyttet til Stockholm, og giftet seg etter hvert på nytt. Ole bodde så noen lykkelige år hos sin ugifte tante og bestemor på Hovseter. Sentralt i familiebakteppet ruvet en levemann av en bestefar som hadde vært ambassadør i Wien rundt 1905 og tilhørte det internasjonale borgerskapet i det habsburgske monarkiets hovedstad. Bestefaren slo seg etter hvert ned på en herregård i Skåne. Familien var bemidlet og selskapelig, men det var også disharmoni og stadig nye bosteder. Det var en oppvekst på utsiden av etterkrigstidens livsnorm og den stabile kjernefamiliens faste rammer.

Ole Paus var utadvendt og nysgjerrig. Han vokste opp i de frigjorte 1960-årene og kom i sterk konflikt med sin konservative generalfar. Forholdet dem imellom var vel det noen mener at livet til syvende og sist dreier seg om – nemlig konflikt og forsoning. Mot slutten av farens liv ble de vel forent. Kanskje var det oppveksten som gjorde Paus rastløs og uberegnelig, men likevel familiesøkende og vennekjær – og ikke minst tilpasningsdyktig. Hans skaperkraft må ses i relasjon til dette. Han var i sin pure ungdom verdikonservativ og riksmålsorientert, men fikk snart mer anarkistiske tilbøyeligheter.

Han tok eksamen artium i Trondheim og begynte å studere filologi ved Universitetet i Oslo. Det ble ikke noen filolog i akademisk forstand av Paus, men han ble i studietiden en del av studentrevyen, som skulle være med på å forme ham som scenekunster og artist. Politisk skulle han etter hvert, når han syntes det var på sin plass, sparke både til øst og til vest, til høyre og til venstre.

Satire og humor var en del av mye av det han gjorde, men i et større bilde var han grunnleggende alvorlig i sin skaperevne. Han mente at sivilisasjonskritikk var en viktig, nærmest nødvendig del av kunstnerrollen. Videre forfektet han at glatt og til tider følelseskald humor var et nådeløst våpen for å få fram poenger om en bedre verden. Én ting er gjennomgående i alt han gjorde; han sparket aldri nedover i sin harselas over establishment og enkeltpersoner.

Paus kjøpte i 1972 essayist Aasmund Brynhildsen og forfatter Karin Bangs sveitservilla på Veierland i Tønsbergfjorden. Huset ble relativt raskt videresolgt til Jens Bjørneboe. Ole Paus var på den tiden partner med Henny Moan, som var skilt fra André Bjerke. Paus forholdt seg tidlig til eldre, etablerte personligheter innen et bredt kulturliv, personer som skulle få stor innflytelse over ham, som Harald Sverdrup og Gunnar Bull Gundersen. Han var derfor ikke noen typisk ungdomsopprører, som bare forholdt seg til sin egen generasjon og denne generasjonens holdninger.

Skapervirksomhet og egne livsopplevelser gikk hånd i hånd hos Ole Paus. Bekjente kom og gikk, kvinner kom og gikk. Han var stadig på flyttefot. Ole Paus levde så langt ifra et A4-liv som det gikk an. Vennskapet med to svært forskjellige musikere skulle imidlertid vare livet ut. I 1971 traff han musikeren og forfatteren Ketil Bjørnstad, tre år senere sangeren Terje Nilsen med kunstnernavnet Jonas Fjeld. Disse to skulle hver for seg komme til å stå Paus nær i et omflakkende og heseblesende liv.

I et notat fra 2020 skrev Ole Paus:

Tiden er ingenting og sangene slutter

aldri, de bare fortsetter i det uendelige.

Og ordene, som bare er bokstaver, fortsetter

å klamre seg til håp og drømmer

og skjulte løgner og gode viljer og lange

dager og glemte løfter og tvil og tårer

og lange reiser og sene netter og kjærtegn

og oppbrudd og nye drømmer og

skjulte løfter med nye vennskap, og det

finnes ingen avslutning – alt er bare en

haug med begynnelser.

Her oppsummeres mye av tankestoffet i Paus’ tekster. Han var i sitt svært så utadvendte liv flink med begynnelser, fortsettelsene var det som regel verre med.

SIN EGEN STEMME

Ole Paus skrev hele sitt voksne liv. Han kunne kokettere med at visesang var ufattelig kjedelig, men kunne umulig mene det bokstavelig. Han var flink til å sette sammen ord og setninger til uventede, men gode, karakteristiske poenger. Hans melodier kledde tekstene på en utmerket, nærmest forførende måte. Han var grenseoverskridende i sin skaperkraft, han skrev sår poesi, sanger om sære enkeltmennesker som falt utenfor samfunnet, men likevel forsøkte å leve et slags anstendig liv. De ble på mange måter helter for Paus.

Han skrev nidviser i skillingsvisetradisjon, utgitt i Paus-posten. Han har laget revyer og skrev revysanger, og han refset det meste. Han har signert 33 plater og også utgitt flere bøker. Han laget reklame for næringslivet og skrev tekster for mer eller mindre kjente kolleger, og produserte plater med andre vokalister, alltid med usedvanlig gode bandmusikere fra differensierte jazz-, rock- og populærmusikkmiljøer. Han var videre viden kjent for alltid å benytte dyktige teknikere i sine produksjoner.

Paus var på veien hele sitt voksne liv. Det å være underveis mot nye steder og nye settinger ble en del av ham, det bekreftet og underbygget kanskje hans iboende rastløshet. Han likte å stå på scenen, og han likte å treffe nye mennesker. Dette pirret hans åpenlyse nysgjerrighet. Han likte å tjene penger, og han var raus til å bruke dem, både på seg selv og i all høyeste grad på andre. Nye bekjentskaper, noen som et blaff, andre mer varige, understreker det nære slektskapet det var mellom Ole Paus selv og hans melodier og tekster: Han alene på scenen med gitaren – mot røkla.

Paus lærte seg tidlig å spille både piano og strengeinstrumenter og var fra ung alder ikke redd for å opptre. Han hadde ingen utpreget sangstemme, for å si det mildt. Karakteristisk rusten og upolert som den var, kunne den sende assosiasjonene i retning av internasjonale størrelser som Bob Dylan og Tom Waits. En visepoets utfordring er å komponere fengende melodier, som formidler og tydeliggjør teksten. Her var Ole Paus en uovertruffen mester.

Det var lite langtidsplanlegging i Ole Paus’ liv. Som han selv uttrykte det i sin påbegynte selvbiografi For en mann:

Løsningen er rett og slett og holde hodet

kaldt og tungen rett i munnen og

overlate alt til menneskets beste venn:

tilfeldighetene. Et langt liv har lært

meg at på livets hav er tilfeldighetene

den store redningsbøyen. Faktisk din eneste venn.

Paus døde før biografien ble fullført, men den ble utgitt posthumt, med et utfyllende og innsiktsfullt etterord av journalist og forfatter Asbjørn Bakke. Ole Paus skrev ettertenksomme tekster som har fått stor betydning for mange, og han kom til å prege ikke bare norsk visesang, men norsk offentlighet i over femti år og kommer til å gjøre det i årene fremover.