Per Arne Glorvigen (født 1963) er et unikum i norsk musikkliv. Han er utøvende musiker og komponist på høyt internasjonalt nivå. Han kom en gang fra gammeldansens knirkende samfunnshusparkett, men mestrer i dag storslagne konsertscener verden over. Hans hovedinstrument er bandoneon, en trekkspillvariant, et instrument han begynte å traktere så sent som i 25-årsalderen. Han regnes i dag som en av verdens ledende bandoneonutøvere.

SELVE LIVET

I en alder av 42 år begynte Glorvigen for alvor å komponere seriøs samtidsmusikk for bandoneon etter studier med den anerkjente franske komponisten Éric Tanguyi Paris. I 2006 var Glorvigen festspillmusiker under Festspillene i Bergen. Han har levert en rekke bestillingsverk til internasjonale aktører, med stor suksess. Bandoneon er en akkordeonvariant opprinnelig fra Tyskland, men mest spilt i Argentina. Instrumentet karakteriserer Glorvigen selv som en «overdimensjonert torader, som forbindes med tangomusikk».

Argentinsk tango hadde sin opprinnelse i arbeiderklassen i hovedstaden Buenos Aires. Tango er en dans og musikkform som formidler dramatiske, intrikate og voldsomme følelser. En tango kan defineres som selve livet skrevet med store bokstaver og fortalt på fire minutter. En god tango ligger i grenseland mellom dramatisk levd liv og til tider banale tolkninger av livets opp- og nedturer.

Glorvigen har en utadvendt og raus personlighet og er alt annet enn selvhøytidelig. Han spilte tidlig til dans og sang og gjøglet fra scenen. I tillegg har han aspirasjoner på den mangslungne norske standup-scenen, med dialekter og imitasjon som spesiale. Kombinasjon av lidenskapelige bandoneontoner og karikerte dialekter, i tillegg til prat om smått og stort, er hans repertoar.

Under studietiden var han med på sommerunderholdning på det kjente Hotel Wassilioff i Stavern. Opptredenen der vakte oppsikt. Han sang også på den tid i kammerkoret Grex vocalis, som hadde et bredt repertoar. De fremførte blant annet Bachs Juleoratorium og Händels Messias, i tillegg til at koret samarbeidet med blant andre samtidskomponistene Arne Nordheim og Krzysztof Penderecki.

Glorvigens svar da han en gang ble spurt av en lokaljournalist om å karakterisere seg selv med tre ord, sier en hel del om mannens integritet og uavhengige legning. Svaret var kort og godt «Per Arne Glorvigen».

LANGS VEIEN

Når starter en karriere? For unge Per Arne var Jetta Kro på Dovre den første scenen. Foreldrene hadde bodd i New York, reiste hjem til Norge og grunnla et moderne spise­sted i Gudbrandsdalen. Slik det gjerne blir, var kroa i praksis en familiebedrift, og fire brødre Glorvigen måtte hjelpe til med de ulike arbeidsoppgavene, ikke minst å møte gjestene med en smilende og serviceinnstilt holdning. Det var en forutsetning for at en restaurant på et lite sted langs en europavei skulle lykkes. Jetta Kro lyktes!

Per Arne var tidlig musikkinteressert og lærte å spille gitar av kroas kokk. Gutten ville bli rockemusiker og var i ung alder oppslukt av Bruce Springsteen. Men faren hadde også et bortgjemt trekkspill hjemme som ble funnet frem da Per Arne var tretten år. Dette var lenge før bygdene fikk kulturskoler, og Per Arne ble regelmessig kjørt til Hundorp, en tur på en drøy time, for å lære trekkspill av Oddvar Nygaard, som var en av datidens ledende trekkspillere.

Musikk skulle bli Per Arne Glorvigens liv, og for et liv det har blitt. Han gikk på landets ledende folkehøyskole for musikk, Toneheim utenfor Hamar. Deretter tok han videre utdannelse ved Norges Musikkhøgskole, og ble uteksaminert i 1987 med beste karakter. Hans hovedinstrument var akkordeon, og han spilte raskt alle former for trekkspill. I tillegg hadde han gitarspill og sang som fordypningsfag.

Har man bodd på et lite sted i Gudbrandsdalen, kan utferdstrangen bli enorm. Etter Musikkhøgskolen ville Glorvigen ut i verden. Han ville til Paris, i første omgang primært for å lære fransk. Det resulterte i en tredve år lang kjærlighetsaffære med Frankrikes hovedstad. Til å begynne med livnærte han seg med av å spille musette-trekkspill på Paris’ metrostasjoner og på selve metrotogene. I Paris kom han raskt inn i et mangfoldig trekkspillermiljø og fikk samtidig profesjonell musikalsk undervisning i improvisasjonskunst. Det var også her han lærte å spille bandoneon. Instrumentet var vanskelig og uvant å spille på, men Glorvigen likte klangen og ga seg ikke før han mestret trekkspillvarianten til fulle.Læreren var den kjente argentinske musikeren José Mosalini, som hadde flyttettil Paris på grunn av militærjuntaen i hjemlandet, og som i 1989 grunnla det første profesjonelle bandoneonstudiet ved École Nationale de Musique i Gennevilliers utenfor Paris.

Kombinasjonen av rett miljø, musikalsk dyktighet og en utadvendt væremåte førte til at Glorvigen raskt opptrådde med kjente musikere innenfor både jazz- og pop-sjangeren. Han ble også relativt raskt profesjonell bandoneon­musiker med argentinsk tango som spesiale. Glorvigen stiftet etter hvert familie og ble boende i Paris, samtidig som han foretok jevnlige reiser til tangoens hjemland og oppsøkte tango­miljøet i Buenos Aires, med sine klubber, barer og buler.

SAMSPILL

I Paris spilte han på en rekke klubber, og avanserte fort til større scener. Glorvigens repertoar var imidlertid bredt. Han spilte improvisert tango, barokkmusikk, popmusikk og jazz, men også avansert samtidsmusikk. I 1989 traff han den verdenskjente argentinske bandoneon­musikeren og komponisten Astor Piazzolla, som hadde utviklet argentinsk tango utover på 1950-tallet. De fikk en god tone seg imellom. Piazzollas tango nuevo, med inspirasjon fra både klassisk musikk og jazz, ble toneangivende innenfor den mer seriøse tango­musikken over hele den vestlige verden. Glorvigen fulgte i hans fotspor. Glorvigen har hatt flere opptredener nettopp i tangoen arnested, Buenos Aires, og han nyter stor respekt også der.

Opp gjennom årene har han samarbeidet tett med en rekke musikere. I 1991 ble han med i Sverre Indris Joners norske gruppe Tango for tre, og i syv år samarbeidet han med den latviske stjernefiolinisten Gidon Kremer. Det siste resulterte i fire CD-utgivelser. Den første kom i 1995 med tittelen Hommage à Piazzolla. I flere år turnerte Glorvigen blant annet med Kremer i USA, Canada, Japan, Sør-Korea og i Europa. Det ble til sammen over hundre konserter. Glorvigen har videre hatt soloopptredener med anerkjente europeiske orkestre som Stadtskapelle Dresden, BBC Symphony Orchestra, Dortmunder Philarmoniker og Det russiske nasjonalorkestret. Glorvigen har turnert hyppig på norske og internasjonale scener med egne og andres komposisjoner. Hans utgangspunkt er nå Berlin, hvor han har en egen trio, Glorvigen Trio. Han spiller her sammen med fiolinisten Daniela Braun og bassisten Arnulf Ballhorn, begge tyske musikere som leverer på et høyt faglig nivå. Trioen spiller tango og samtidsmusikk.

Gjennom tredve år det blitt utgitt en rekke CD-er. Han har i de senere år brukt mer og mer tid på egenkomponering. I 2019 kom CD-en Buenos Aires – Paris – Chicago, hvor han spiller sammen med den svensk-danske cellisten Andreas Brantelid og Norsk Kammerorkester.

Per Arne Glorvigen hviler ikke på sine laurbær. Han har anskaffet seg et gammelt tømmerhus på Dovre, ikke langt fra Jetta Kro, og tilbringer dermed mer tid i Norge. Men han er stadig på reisefot og opptrer på store scener verden over. Per Arne Glorvigen har vært en viktig person for formidlingen av bandoneonspill og tangomusikk internasjonalt. Han har videre vært sentral i utvikling og fornyelse av denne musikkformen.