REVOLUSJONEN

Peter Opsvik tilhører de få som i vår tid fortjener betegnelsen moderne renessansemenneske. Hans grenseløse kreative utfoldelse har én gulltråd forbundet med Leonardo da Vinci – selv om dette italienske multigeniet aldri spilte jazz med røtter i New Orleans – og én gulltråd knyttet (med selvoppfunnet, patentert blåknute) til Reodor Felgens innovative univers. Opsvik er en filosoferende industridesigner og oppfinner, mest kjent for sitt revolusjonerende bidrag til hvordan vi sitter.

Barnestolen Tripp Trapp (1972) – stolen som vokser med barnet – er til nå laget i syv–åtte millioner eksemplarer (produsert av Stokke fabrikker) og er en designklassiker som tar plass i den norske kulturhistorien på lik linje med Osebergskipet og fiskekrokene fra Mustad. Dette er trolig en av verdens største møbeltriumfer. Den finnes nå nær sagt overalt på kloden. En slik suksesshistorie vil selvsagt uunngåelig bli utsatt for plagiatforsøk av kyniske pirater i næringslivet. Produsenten Stokke har i alle år klart å forsvare Tripp Trapp mot direkte kopiering flere steder i verden. I slutten av juni 2012 ble en billig etterligning (produsert i Kina) av Tripp Trapp stoppet i norsk Høyesterett, som slo fast at Tripp Trapp utvilsomt er et åndsverk og følgelig er beskyttet av loven.

Opsvik møtte den danske legen A.C. Mandal i 1977 og tilegnet seg innsikten om det positive i en svakt fremoverbøyd sittestilling. Ideen til den halvt knelende sittestillingen – og de mange øvrige mulighetene – i stol-familien Balans fra 1978 (Balans Variable kom året etter) ble unnfanget av Hans Christian Mengshoel. Han bad tre designere om hjelp til å utvikle ideen: Svein Gusrud, Oddvin Rykken og Peter Opsvik, med Opsvik som en avgjørende bidragsyter. De fire mottok Jacob-prisen i 1986 for arbeidet med Balans-stolene.

«Vi var jo ikke de første i verden som tenkte at det å sitte måtte kunne gjøres på andre og bedre måter. Det fantes flere autoriteter med ulike teorier om det å sitte – og alle hadde for så vidt rett, inklusive Mandal og Mengshoel. Men etter en tid er alle sittestillinger feil for kroppen, vi trenger bevegelse og variasjon. Mitt bidrag var å gi alle autoriteter rett. Løsningen ble stoler der en kunne veksle mellom de forskjelligste kroppsstillinger, noe som senere ble til devisen om bevegelse og variasjon. Å legge til rette for denne friheten er like viktig som det å gi god støtte,» sier Opsvik.

STOLEN – VÅR TREDJE HUD

Han har skrevet boken Rethinking sitting, som er et presist manifest for de nye stolene og en helt ny måte å sitte på. Boken er fascinerende lesning (og inneholder bilder av Opsvik anno 1965, idet han skaver ut stoler av snø, iført skinnlue og parkas). I boken understrekes det at stillstand er trettende, mens det å være i bevegelse alltid oppleves som mindre slitsomt og mer naturlig. «Hvem er mest sliten: den som går i 17. mai-toget eller den som står og ser på?» spør han.

Opsvik har i en utstillingskatalog fra Röhsska museet i Sverige skrevet: «Kan vi i vårt samfunn kalle klærne for vår andre hud, stolen vår tredje og bygningene vår fjerde?»

Samarbeidet med Stokke fabrikker har gitt en rekke modeller utover Tripp Trapp og Balans. Pendulum (1983) ble utstyrt med meier der flere partier var avflatede, noe som innga en fornemmelse av ro – selv om stolen sprang ut av den tradisjonelle gyngestolen. Samme år kom den majestetiske Gravity balans, en hvilestol med et stort register for aktiv bruk. Med Thatsit balans (1991) ble grunnideen raffinert ytterligere. I 1985 kom Garden, som løste problemet med statisk sittestilling på en helt ny måte – og viste at Opsvik behersket det tredimensjonale objektet til fulle. Stolen og sittegruppene gir assosiasjoner både til forhistoriske skoglandskaper og til den besnærende frihetsgleden i lekestativet. Den ble redesignet i 2011, med Rybo som produsent.

Han har også skapt design for kontorstolprodusenten Håg, blant annet Credo (1982) og Supporter Balans (1983) – som er et støtteredskap for stående arbeidsplasser. Sadelstolen Capisco (1984) har sitt utspring i rytteren til hest.

Opsvik er også billedkunstner, og trakterer klarinett og saksofon i et vidåpent jazzlandskap. Han har deltatt på ti plateinnspillinger (på frijazzplaten Woodwork fra 1999 er rytmeinstrumentene selvlagede lydskulpturer og lydbilder i tre). Opsvik vant Spellemannsprisen sammen med Christiania Jazzband i 1973.

RADIODAGER

Peter Opsvik sier selv at han har pendlet mellom det rasjonelle og det emosjonelle i sitt arbeid. Han nedstammer fra en møbelfamilie på Stranda i Sunnmøre. Da han skulle søke opptak til Statens håndverks- og kunstindustriskole (SHKS), måtte søknaden leveres med tegninger. Han var ikke flink til å tegne, og ble ikke tatt inn. Han kom i stedet inn på Bergens kunsthåndverksskole. 1959 var siste år uten krav om tegneferdigheter. Etter tre år der gikk han et år på SHKS i Oslo. Opsvik har også studert ergonomi hos Ulrich Burandt ved Volkvangschule für Gestaltung i Essen. I seks år fra 1965 var Opsvik designer ved Tandbergs Radiofabrikk. Samarbeidet med Stokke tok til året etter og er blitt til en langvarig suksesshistorie.

«Tandberg hadde et designkontor med fire–fem ansatte. Der var det teamarbeid. Mens danske Bang & Olufsen var kjent for verdens beste utseende, var Tandberg kjent for å ha verdens beste lyd. Det var jo stas at jazzlegenden Louis Armstrong brukte Tandbergs spolebåndopptaker – tidlig på 1960-tallet hadde han to eksemplarer av modellen TB 6X. Jeg hadde litt ansvar for reiseradioen. Den solgte mest i teak, men var mer helhetlig i hvit og sort plast. Jeg lærte mye om produktfilosofi av Vebjørn Tandberg. Han var trofast mot sin overbevisning og ventet med å produsere en kassettspiller til den hadde tilnærmet like god lyd som en spolebåndspiller,» sier Opsvik.

Peter Opsvik designet reiseradioer for Tandberg; en modell i hvit og svart ABS-plast, og en i teak – som solgte mest.

I 1967 ble han antatt på Høstutstillingen med to grafiske blad, ett med tittelen Sivilisasjonen i rommet. Parallelt med sitt banebrytende designarbeid har Opsvik i snart 50 år opprettholdt en levende kunstnerisk produksjon, særlig med objekter som ligger i grenseland mellom skulptur og møbel.

KABINETTMYSTERIER

Peter Opsviks ofte muntre og overraskende kabinetter er preget av skaperglede og et intenst overskudd. Allis Helleland skriver i et katalogforord at Opsviks kabinetter «ikke gir rom for å lagre store kvanta jordisk gods, de er tvert imot nesten ubrukelige som skap for å stue vekk materielle objekter som vi likevel aldri bruker». Som kabinettmaker er Opsvik høyst original. Han legger fortellinger og gåter inn i kabinettene og lar dem ofte fremstå som selvstendige kunstobjekter – en slags skulpturer med dører og hengsler. Når en dør eller en luke åpnes, kan hele kabinettfortellingen plutselig bli en annen. Mange av skapene har sitt formale utspring i en tønnefabrikk i Romsdal.

«Jeg skjønte at en sylinder på et vis blir et lerret uten ende. Cylindra-objektene ble avledet fra denne tanken og ble første gang stilt ut på Kunstindustrimuseet i Oslo i 1986.»

Noen av objektene fikk titler som Borgerskap, Splittet person og Fellesskap.

I 2001 tok Opsvik sammen med daværende leder Peter Butenschøn i Norsk Form initiativet til nonprofit-organisasjonen Design without borders, som er en del av Norsk Form. Norad og Fredskorpset deltar med finansiering av organisasjonen, som blant annet har bidratt til å utvikle mineryddingsutstyr, en rulle-stol for barn i Guatemala og slumtoaletter i Uganda.

«Ser vi på barns behov i et globalt perspektiv, er hvilken stol de sitter på, relativt uinteressant,» sier Opsvik. Han er pessimist når det gjelder klodens klima. En tredjedel av familiens selskap eies av stiftelsen The minor foundation for major changes, som arbeider med opinionspåvirkning for å begrense de menneskeskapte, globale klimaendringene.

Hans lokaler midt i Oslo er dels operativt verksted for utvikling av prototyper, dels visningssal der mange stolmodeller og Opsviks kabinetter er utstilt. Her er svære trommer (selvsagt laget av ham selv) og en intim jazzscene, der et flygel, en kontrabass og et trommesett står parat.

«Det eneste jeg får ut av mislykkede prototyper, er varme i kakkelovnen om vinteren. Men ideer kan modnes, og reformuleres etter flere tiår,» sier Peter Opsvik.

Han setter seg i en stol som svever takket være en sinnrik konstruksjon. Å sitte kan også være å tre inn i en nær vektløs tilstand.