LIVETS BLADSPILL

Robert Levin hadde en uvanlig altomfattende musikerkarriere. Og få musikere har satt så dype og varige spor i det norske kulturlandskapet. Levin har tilsynelatende ubesværet beveget seg mellom høyt og lavt i musikken. Både Ludwig van Beethoven, Einar Roses Jubelgutta og stumfilmer med cowboyer og indianere ble vel ivaretatt av hans klaverhender. Robert Levin var en hardt arbeidende kino- og restaurantmusiker. Levin var et musikalsk multiverktøy som håndterte alt fra de store klassiske verkene til jazzimprovisasjoner. Han ble en foretrukket – og usedvanlig lydhør – akkompagnatør for Yehudi Menuhin, Elisabeth Schwarzkopf, Anne Brown, Rita Streich, Henryk Szeryng, Camilla Wicks og en lang rekke andre store musikere og sangere. To generasjoner norske musikere debuterte og samarbeidet med ham, fra Aase Nordmo Løvberg til Elise Båtnes. Han ble også en fremragende musikkpedagog. Levin hadde et helt usedvanlig øre og forståelse for musikk, og kunne tidlig bladspille nær sagt hva som helst. Han fikk bare seks og et halvt års skolegang og fullførte aldri folkeskolen. Det hindret ham ikke i å gjøre en lysende musikerkarriere og være med på å bygge opp Norges musikkhøgskole som institusjonens første – og selvskrevne – rektor i 1973, senere med et personlig professorat i interpretasjon. Robert Levin var en av dem som åpnet landet vårt for rikere strømmer av musikkultur. Han ga nasjonen talløse øyeblikk av kunstneriske tindebestigninger. Han skrev med sin livsgjerning og sin musikk et stort og viktig kapittel i historien om Norge i det 20. århundre.

STUMFILM OG KELNERKLIRR

Robert Levin vokste opp i Nordre gate på Grünerløkka, som den gang var en livlig innvandrerbydel preget av tidens knappe kår og kampen for å overleve. Foreldrene og besteforeldrene kom fra Litauen, hjemme ble det snakket jiddisch. Men pogromene – jødeforfølgelsene – tvang familien til å flykte. Mormoren, som bodde i Stolmakergaten, hadde et piano. Fire og et halvt år gammel begynte han utforskningen av instrumentet. Han fikk timer med den enestående klaverpedagogen Nils Larsen, som håndplukket sine pianoelever. Levin måtte gjøre de samme fingerøvelsene hos Larsen i ett år (han øvet dem i blinde mens han leste bøker som Den siste mohikaner som stod på pianoets notestativ). Rett som det var måtte foreldrenes gifteringer pantsettes for at poden skulle kunne betale de 25 kronene pianotimen kostet.

I sin frodige, muntre og dypt alvorlige selvbiografi Med livet i hendene (fortalt til datteren Mona Levin) forgyller han ikke sin egen karakter i barndoms- og ungdomsårene. Usminket og livlig beretter han om at han systematisk snek seg unna pianoøvingen. Moren hadde sitt svare strev med å tvinge ham til å øve frem mot debutkonserten i 1932. Da var han nitten og et halvt år gammel. På programmet stod Beethoven, Tsjajkovskij og Debussy. Dessuten var Levins tolkning av Harald Sæveruds opus 1, Fem kapriser, første gang Sæverud ble fremført i Oslo. Først da Levin var i 30-årene, følte han «skjønnheten og fryden ved en jevn, fin øving». Han ranglet mye. Han forteller også at han som gutt ofte sloss, og at «toppen av alt var å løpe efter lastebilene med kokos oppover Toftes gate, og så skjære hull i sekkene så kokosen falt ut og ned i hestepærene. Synet av kokosen i møkka var ubetalelig, og når vi hadde ledd fra oss, tørket vi av kokosnøttene, kakket dem åpne og spiste dem som godteri».

Levin ble allerede som svært ung en ettertraktet restaurant-, kafé- og kinomusiker i hovedstaden. Den unge Robert – som fremdeles selv var et barn – reddet slik en familie på fem fra å sulte. Den første restaurantjobben var på Kjøttkaka, folkerestauranten i Markveien. Da var han 13 år. Siden ble det spill på «Knivstikkeren» i Møllergata, Carlton, Dronningen, Frimurerlogen, Skansen, Theatercaféen og Bristol. Og han skulle ende opp på konsertpodiene i London, Berlin, Paris, Tokyo og New York. Levin ble kinomusiker på tampen av stumfilmens æra og fikk sin første kinojobb på Colosseum. I mangel av formell utdannelse ble disse travle årene som bruksmusiker, der han ofte arbeidet inn i de sene nattetimer, hans akademi. Han måtte selv finne frem til den lærdom han behøvde. Hos den selvutslettende beskjedne Fartein Valen studerte han harmonilære. Sparre Olsen – som hadde studert med Paul Hindemith i Berlin – åpnet døren til samtidsmusikken (mens både Olsen og Levin livnærte seg som restaurantmusikere). Levin bidro på en lang rekke plateinnspillinger (først tykke 78-plater i lakk, siden LP-plater), og ble innspillingssjef for His Master’s Voice i Norge. Han fikk også mange oppgaver som studiomusiker i NRK – etter krigen gjorde han utallige radio-opptak med norske og utenlandske musikere og sangere. Han spilte med Coleman Hawkins – av mange regnet som jazzens første prominente tenorsaksofonist – på Bristol. Levin ble etter hvert kapellmester på Chat Noir.

DET TREDJE RIKET

Levin har skrevet at det var Hitler som gjorde ham til bevisst jøde. Han våknet politisk idet mellomkrigstiden var i ferd med å bli til en ny, fryktelig krigsepoke. Han vanket i radikaliserte miljøer, og støttet LO-medlemskap for musikerorganisasjonene. Han holdt bokbål for seg selv da invasjonen av Norge var et faktum, men trodde lenge at den tyske okkupasjonsmakten umulig kunne innebære en faktisk tilintetgjørelse av jødene.

I aller siste liten ble han og hans nærmeste familie smuglet over til Sverige i to separate grupper. Flukten var meget dramatisk. De norske jødene som ikke hadde kommet seg unna i tide, ble arrestert. Den 26. november 1942 ble de fleste jødene fraktet fra Oslo med M/S Donau og sendt rett til utryddelsesleiren Auschwitz. Bare 34 av de til sammen 772 deporterte norske jødene overlevde. Ingen fra Levins familie overlevde.

I Sverige takket Robert Levin nei til et lukrativt tilbud fra Oscarsteatern i Stockholm, men turnerte utrettelig i to og et halvt år for den norske legasjonen. Da greve Folke Bernadottes hvite busser hentet norske konsentrasjonsleirfanger opp til Sverige på tampen av krigen, var Levin en av dem som reiste for å møte dem, spille for dem og snakke med dem. Det ble en rystende erfaring å treffe nordmenn som hadde gjennomlevd redselsår i nazistenes fangenskap. På det tidspunktet visste ikke Levin at de hvite bussene ikke tok med norske jøder, og mindre rystende var ikke møtet med de få overlevende som kom til Norge senere.

AKKOMPAGNATØREN

Som pianist og orkesterleder for revystjerner som Arvid Nilssen, Ernst Diesen og Leif Juster hadde Levin før krigen arbeidet seg frem til et slags mesterskap. Han kunne ledsage hvem som helst på sitt klaver. Men for å overleve økonomisk hadde han jobbet døgnet rundt. Han spilte dansemusikk om nettene. Da han var 34 år gammel – i 1946 – bestemte han seg for at det musikalske råkjøret måtte ta slutt. Etter krigen og holocaust – det meste av både hans og hans kones familie var utslettet – følte han behov for et annet musikalsk liv, og gikk en presentasjonsrunde hos datidens mange impresarier. Råkjøret skulle bli verre enn noen gang, for repertoaret var mer krevende og dessuten ofte ukjent for ham.

Etterkrigstiden skulle bli en rik tid for konsertlivet, og her fikk Levin en sentral rolle. Han innstuderte hele fjell av noter på meget kort tid, og ble en akkompagnatør og kammermusiker det fremdeles går frasagn om. «Utallige var de som debuterte med Levin ved flygelet, blant dem Arve Tellefsen og Knut Skram. Robert Levin var et begrep, og han gjorde akkompagnement til en egen kunstart,» skriver fiolinisten Ole Bøhn.

Levin var pianisten som lyttet. Han kunne til og med fornemme når solisten kom til å ta et pust – et tidels sekund før solisten selv visste at det ville komme en nesten umerkelig kunstpause i musikkstrømmen. Hans musikalitet nærmet seg det clairvoyante.

Han turnerte ofte med Yehudi Menuhin, som ifølge Levin ga ham «et veiledende vennskap». Levin måtte tidvis bruke sine ekstraordinære evner til bladspill når musikk han knapt hadde sett eller hørt før, plutselig stod på Menuhins program. De turnerte mange europeiske land og besøkte også Israel. Levin så ikke frem til Menuhin-turneen i Tyskland med særlig glede. Året var 1951. Krigen og holocaust lå for nært i tid. Levin ble likevel alltid med på maratonløpene til Menuhin. Etter en konsert i Bielefeld beklaget en tysk dirigent seg til Menuhin. Det var så vanskelig å skaffe strykere. Da klarte ikke Robert Levin å holde munn: «Det er vel ikke så rart – dere har jo gasset alle de gode strykerne i Tyskland,» sa han.

Robert Levin maktet å skaffe seg karriere og levebrød med en uhyre beskjeden skolegang. Med denne personlige bakgrunnen arbeidet han målbevisst for at barn og unge skulle ha tilgang til god musikkutdannelse, på alle trinn. Han var blant de første som startet musikkbarnehager i Norge, innledningsvis sammen med pianistene Kåre Siem og Kjell Bækkelund. Levin var et sosialt fenomen. Han kunne omgås alle.

Tiden ved Musikkhøgskolen ble krevende; her var oseaner av utfordringer av praktisk art. Han måtte kjempe for at den skulle lokaliseres til Oslo – han visste at politikerne av distriktspolitiske hensyn kunne legge den nær sagt hvor som helst. Men Norges musikkhøgskole forble i Oslo. Så fulgte en seig kamp for å sikre skolen brukbare lokaler.

Levin fikk mange tillitsverv i norsk kulturliv: i Kringkastingsrådet, NOPA, Filharmonisk Selskap, Norsk Tonekunstnerforbund. Han ble tildelt en rekke æresbevisninger for sin livslange og store innsats for musikken.

Det var Pauline Hall, kritiker, komponist og musikkpolitisk strateg, som ga Levin attesten Mester Robert.