SANGEN FØR ORDENE

Havneoppsynets Hauk legger til ved Snøhetta-operaen i Bjørvika. Sopranen Solveig Kringlebotn smiler til den blå båten, de er gamle kjente. Det var hun som døpte den. Den djerve, marmorhvite bygningskroppen som rommer Den Norske Opera & Ballett truer enhver som stirrer for lenge på den med snøblindhet, som straff for å la øyet fråtse i denne merkverdige formen for arkitektonisk skjønnhet. Etter mange år som nomadisk internasjonal operastjerne er Kringlebotn nå fast medlem av operaensemblet i Bjørvika. Og hun har en stemme som er klippet ut av denne dagens fargepalett; smeltet, søljeskimrende og blankt metall, nesten hvitglødende i sin intensitet, elastisk, gjennomskinnelig som krystall. Hun har en stemme som er født med bunad (Edvard Grieg ville falt på kne og kysset hennes hender, og han ville sendt henne pressede fjellblomster til smuk erindring), men hun har selvsagt ikke begrenset seg til et nasjonalt repertoar. Solveig Kringlebotn har sunget på alle Europas viktigste operascener og mange av de viktigste festivalene og er også mye brukt som konsertsanger. Hun har også hatt hovedroller i fem produksjoner på New York Metropolitan Opera – hun har sunget Donna Elvira i Don Giovanni i to ulike oppsetninger. Norske operastemmer før henne visste at de måtte ut skulle de erobre sin rettmessige plass i operaens panteon. For fremragende sopraner (og verdensstjerner) som Kirsten Flagstad, Elizabeth Norberg-Schulz, Aase Nordmo Løvberg og Ingrid Bjoner var eksilet – i alle fall i lange perioder – helt uomgjengelig.

«Jeg var et av de barna som sang før jeg kunne snakke. Det er umulig å si hvorfor. Jeg er bare redd for å synge på en scene hvis jeg er syk og ikke har kontroll over stemmen. Ellers er jo det å synge det morsomste jeg vet,» sier Kringlebotn.

Hun debuterte på operaen i Stockholm i 1987 og gjorde sin første entré i en striesekk som Papagena i Mozarts elleville Tryllefløyten. Hun skulle egentlig synge på oppsetningens andrelag, men måtte steppe inn på premieren på et par timers varsel da sangeren på førstelaget ble syk. Kringlebotn kom opp av en luke i gulvet og ble dyttet inn på scenen – og ante ikke hvor scenekanten var. Hun var kostymert som stygg dame, iført gummimaske. Senere samme år sang hun Musetta i Puccinis La Bohème på Den Norske Opera. «Antonio Pappano var med å forme meg,» sier hun.

Da den nye operaen i Oslo åpnet 12. april 2008, måtte Kringlebotn nærmest slåss for å få synge et eget nummer i den store gallaforestillingen. Hun valgte Ågots fjeldsang fra Waldemar Thranes Et fjeldeventyr, med tekst av Henrik A. Bjerregaard. På neverlur spilte Gaute Vikdal. Det var som en flaggheising av nasjonalromantisk jubel for det nye bygget – og for publikum var det en selvfølge at Kringlebotn fikk skinne.

LUTOSLAWSKI

Hun har et repertoar som spenner vidt, både i rollene som operalitteraturen har gitt henne og som konsertsangerinne. Hun begynte å synge i kor på Ås utenfor Oslo da hun var seks år gammel, og fikk snart små solooppgaver.

«Jeg var så heldig å få synge for Norges fineste romansesanger Randi Helseth fra jeg var tolv år. I hele oppveksten opptrådte jeg med Griegs sanger, på alle skoleavslutninger og aldershjem. For meg har det vært av uvurderlig verdi å få synge for et publikum fra jeg var liten – og ikke plutselig stå foran en masse fremmede mennesker først etter endt utdannelse,» sier Kringlebotn. På Norges musikkhøgskole studerte hun med Kari Frisell, og i Stockholm med Hjördis Schymberg.

Kringlebotn har sunget opera og konserter ledet av verdens fremste dirigenter, som Zubin Mehta, sir Simon Rattle, Mariss Jansons, Herbert Blomsted, Claudio Abbado, Neeme Järvi, Esa-Pekka Salonen, Sir Neville Mariner og Sir Colin Davis. Hun «liker sånne dirigenter som pirker mye».

I et særlig lys står James Levine, sjefs-dirigenten ved Metropolitan-operaen. Han har dirigert 2442 forestillinger på The Met – det er dirigentrekord i New York.

«Få kan så mye om sang som han. Han har et spesielt sett med nøkler. Å synge under hans ledelse var som en musikalsk symbiose, han skjønner hva jeg tenker å gjøre, og hva jeg er i stand til. Vi fikk til noe magisk sammen. Men mellom publikum og meg som sanger kan det også oppstå en uforklarlig stemning, en kontakt som ikke kan beskrives med ord. Å skape musikk med tom sal er aldri så bra som når det er publikum til stede,» sier Kringlebotn. Ute i verden benytter hun artistnavnet Kringelborn, siden Kringlebotn er noe nær en umulighet å håndtere hvis du ikke er oppvokst i rimelig nærhet til stabbur og landskappleiker.

Den polske komponisten Witold Lutoslawski dediserte verket Chantefleurs et Chantefables til henne. Hun urfremførte det ved BBC Proms i London i 1991 og har sunget det mange ganger senere andre steder i verden. At den da ukjente sopranen Solveig Kringlebotn skulle «få» et nytt verk av Lutoslawski – på det best tenkelige tidspunktet i hennes karriere – skyldtes det man må kunne kalle meget heldige omstendigheter.

«Jeg skulle reise til Warszawa med en offisiell norsk delegasjon ledet av statsminister Jan P. Syse. Kong Olav var blitt alvorlig syk, men så ble det bestemt at vi likevel skulle reise til Polen. Jeg sang, og på første benk satt Lutoslawski og smilte fint og lurt. Etterpå sa han at han nettopp hadde skrevet en sangsyklus. BBC og forlaget hans hadde foreslått en rekke store sangernavn, men Lutoslawski lette etter en annen stemme. Og så hørte han meg. Jeg var svært heldig og var på riktig sted til riktig tid. Jeg fikk reise med ham, og karrieren min fikk slik noe av en pangstart. Noe som også skyldtes at jeg var en ung sangerinne – og at jeg kunne mye allerede. Å være sanger er steinhard jobbing hele tiden. Men man må ha litt flaks også», sier hun.

Lutoslawski-sangen ga Solveig Kringlebotn et internasjonalt gjennombrudd. Men gjennombruddet på operascenen kom under Salzburg-festspillene i 1993. Kringlebotns tolkning av Fiordiligi i den skandaleombruste oppsetningen av Così fan tutte var en sensasjon og åpnet alle de dører som ikke allerede stod på vidt gap.

PLATEINDUSTRIENS KOLLAPS

I 2006 sang hun en rolle i finske Kaija Saariahos nye opera Adriana Mater på Bastille-operaen. Historien er plassert i en moderne krig, i et navnløst land. Det som skjer, kunne skjedd i dag, nå. I operaen er et av våpnene voldtekt. Det er en grufull historie som utfolder seg frem mot en finale som likevel inngir håp for menneskeheten. Den fransk-libanesiske forfatteren Amin Maalouf – særlig kjent for romanen Leo Afrikaneren – skrev librettoen. Regissør var amerikanske Peter Sellars, kjent for sine dristige – og tidvis kontroversielle – grep med gamle og nye operaer.

«Det var streik på premieren, det er alltid en streik i Paris – og denne rammet operaen. Det var krise, premieren ble utsatt i to dager. Jeg hadde rollen som Refka, den voldtatte Adrianas søster. Tematikken var nesten for ubehagelig aktuell,» forteller Kringlebotn.

Hun har spilt inn for BMG/RCA, Virgin Classics og Chandos. Beethovens niende symfoni spilte hun inn med dirigent Giuseppe Sinopoli for Deutsche Grammophon. Hun vant Spellemannsprisen for platen Black Roses med pianisten Malcolm Martineau og har gjort flere innspillinger sammen med ham på hennes eget selskap NMA.

Men internett har snudd opp ned på ideen om at musikk var en fysisk salgsvare. Bare et par år etter at Solveig Kringlebotn debuterte, falt store deler av den internasjonale platebransjen sammen. «Hele bransjen klappet sammen. Virgin ble kjøpt av EMI. På den tiden det tok fra en cd-produksjon for Virgin ble spilt inn, til platen kom ut på markedet, hadde Virgin Classics hatt tre sjefer. Nå får vi noen kroner for nedlastet musikk, men dette er for skillemynt å regne. Så nå ligger plateselskapet mitt i dvale,» sier hun.

Edvard Grieg fikk aldri skrevet en fullblods opera. «Det er synd. En Grieg-opera bygget over Et dukkehjem av Henrik Ibsen hadde vært stas å få lov å fremføre,» sier hun.

Hun startet sin operakarriere med å synge Mozart og har siden gradvis beveget seg over i den «tyngre» delen av repertoaret – som til de mest lyriske av Wagners sopranroller. Hun har sunget tolv hovedroller i operametropolen Paris – like mange som hun har gjort i Norge.

I 2000 sang Solveig Kringlebotn i Franco Zeffirellis monumentale produksjon av Don Giovanni på New York Metropolitan Opera. Solistene utgjorde et eksepsjonelt lag; Renee Fleming, Bryn Terfel, Ferruccio Furlanetto
– «en nykommer, den norske sopranen Solveig Kringelborn sang Donna Elvira med en ren intensitet,» skrev New York Times. Og «James Levine dirigerte med pasjonert glød og sedvanlig eleganse».

«Jeg fikk en kjempekarriere i utlandet. Men det stod knapt et ord om meg i norske aviser. Så fikk jeg Jahre-prisen sammen med Truls Mørk og Leif Ove Andsnes – vi var en del av et fint knippe unge, virkelig gode norske musikere. Prisen ga meg oppmerksomhet også i Norge. Jahre-stiftelsen fulgte virkelig med i timen!» ler hun.

Solveig Kringlebotn har returnert, men er klar for nye utror.