UTSIKT TIL GLEDE OG VIRTUOSITET

I et land som tradisjonelt har dyrket enestående idrettsprestasjoner og ensomt heltemot i klodens isørkener som var de nasjonale dyder, kan det virke nærmest naturstridig at noen viser omsorg for kunstmusikkens mest lovende talenter – og den uforstilte, iboende musikkgleden hos de aller yngste. Duoen, ekteparet og ildsjelene Stephan Barratt-Due og Soon-Mi Chung har fått egne, internasjonale musikerkarrierer til å blomstre – og samtidig har de transformert Barratt Due musikkinstitutt til en eksepsjonell institusjon.

Dette unike musikalske drivhuset ble stiftet i 1927 og har siden 1931 hatt tilhold i en rødmalt trevilla i Lyder Sagens gate i Oslo. Året etter ble landets første musikkbarnehage startet her. Trevillaen er siden bygget ut med en moderne kammermusikksal. Fiolinisten Stephan Barratt-Due har vært rektor og kunstnerisk leder siden 1985, mens fiolinisten og bratsjisten Soon-Mi Chung leder det ambisiøse Juniororkesteret. Til sammen utgjør de to en vital og svært viktig del av norsk musikklivs grunnvoll. Siden 1986 har musikkinstituttet vært drevet som en privat stiftelse.

På Barratt Due musikkinstitutt får smårollinger sine første musikkopplevelser (nest etter mors og fars vuggesang). En dyp musikkglede gis til barn og ungdom. Og samtidig er dette en talentfabrikk som klekker ut mange av våre fremste musikere og løfter dem opp til et nivå der de kan møte den nådeløse, globale konkurransen.

Barratt Due har bidratt til å få frem musikere som Eva Knardahl, Liv Glaser, Jorunn Marie Bratlie, Henning Kraggerud, Vilde Frang, Ragnhild og Eldbjørg Hemsing, Tine Thing Helseth, Guro Kleven Hagen – og Alexander Rybak og Didrik Solli-Tangen. Men en slik opplisting vil alltid være mangelfull;
Barratt Due har forsynt musikkverdenen med mange flere fremragende musikere. For elever ved Barratt Due er ikke konsertpodiet noe som venter dem i en fjern fremtid, når de en gang trår ut i det profesjonelle rampelyset. Podiet er like naturlig integrert i undervisningen som notestativ og instrument, åndedrett og hjerteslag.

Stephan Barratt-Due og Soon-Mi Chung er tredje generasjons talentgartnere i det sydende musikkinstituttet. Og de to er i høyeste grad ett med sin institusjon.

ET EGET SPOR

«Jeg er overbevist om at ethvert menneske bærer på en helt spesiell stemme og gjemmer et eget skattkammer. Det er min oppgave å løfte dette frem. Når noen nærmer seg sin egen stemme, må vi hjelpe den. Denne utviklingen kan skje eksplosivt,» sier Soon-Mi Chung.

«Alt handler om formidling. Undervisning er dialog. Jeg har lært mye av elevene mine, det har alltid vært berikende. På Barratt Due har vi et team med flotte lærere. Her møtes og inspirerer likesinnede hverandre. Vi har alltid hatt den innstilling at musikken ikke kjenner noen aldersgrenser – bare kvalitet,» sier Stephan Barratt-Due.

Den filosofiske nøkkelen til Barratt Dues musikkundervisning ligger i å gi barna evnen til å motivere seg selv. Øvingen vil da bli lystbetont. Dette er viktig, for det finnes absolutt ingen snarveier til å mestre et instrument på høyt nivå. Det kreves tusenvis av timer med øving, år etter år. Samtidig gjelder det å se hver enkelt – og la de unge bli del av noe som er større enn dem selv. En klar forståelse av at de unge som mennesker er individer med ulik utviklingstakt, er også nødvendig – samtidig som de alltid må utfordres til å prestere litt mer enn de strengt tatt makter. Skal man forstå begrepet konkurranseutsatt næring til bunns, fordrer det et nærstudium av klassiske musikere.

Den høyere musikkutdanningen har i Norge hatt skrinne kår, men har flere røtter og standhaftige drømmer i sitt fundament. Svært lenge var musikkutdanningen drevet på initiativ av private krefter. Ludvig Mathias Lindeman var organist, komponist og samlet inn tusenvis av norske folkemelodier. I 1883 startet han sammen med sin sønn hovedstadens organistskole, som skulle utvikle seg til landets første musikkonservatorium. Dette gikk inn i Norges musikkhøgskole da denne ble opprettet i 1973. I tillegg til Lindeman-familiens tålmodige innsats startet sivilingeniør Olav Selvaag i 1959 Musikkskolen Veitvet, som ble til Østlandets Musikkonservatorium. I 1996 ble denne institusjonen slått sammen med Norges musikkhøgskole.

Familien Barratt Due har helt siden starten fulgt sitt eget, selvstendige spor gjennom norsk musikkundervisnings historie. Pianisten Mary Louise Barratt Due og hennes ektemann, fiolinisten Henrik Adam Due, startet i 1927 Barratt Due musikkinstitutt. Henrik debuterte i 1913 – med Mary som akkompagnatør. Det ble et samspill som varte livet ut. Han var i 20 år ansatt i Oslo Filharmoniske Orkester. Mary var en av landets fremste pianister, og bare ti år gammel ble hun tatt opp ved musikkonservatoriet. Hun fortsatte studiene da hun 14 år gammel reiste til Roma og Accademia di St. Cecilia, hvor hun ble i seks år. Der fikk hun Liszt-eleven Giovanni Sgambati som lærer, og gjennom ham fikk hun den best tenkelige forståelse av komposisjonene til Liszt og Chopin. Hun studerte også med Grieg-vennen Percy Grainger i London. Hun spilte tidlig impresjonisten Debussy – og møtte i Oslo uforstand og uvilje mot det fremmedartete tonespråket. Mary ga talløse konserter i USA og Europa, og sammen med ektemannen turnerte hun utrettelig i Norge.

Fiolinisten Stephan Barratt-Due sr. og søsteren Esther Fladmoe, pianist og klaverpedagog, drev instituttet videre i annen generasjon. Det røde eventyrhuset – som den gang også var de to familienes hjem – summet av intens musikalsk aktivitet fra tidlig til sent.

LIV ELLER DØD

Soon-Mi Chung var 17 år da hun reiste fra Seoul i Sør-Korea til Paris. For faren hennes var Jascha Heifetz den største fiolinisten.

«Jeg skjønte at musikken var liv eller død. Min drivkraft var så sterk at jeg trengte ikke annet. Mine koreanske lærer sa: Du må reise ut! Jeg begynte mine studier ved Conservatoire National de Paris. Byen er for meg uløselig forbundet med Beethovens fiolinkonsert,» sier Chung.

De to traff hverandre i London i 1978, der de spilte i Queen Elizabeth Hall. Begge studerte videre ved Menuhin-akademiet i Gstaad i Sveits og ved San Francisco Conservatory of Music, med Camilla Wicks som lærer. Og begge to ga oppsiktsvekkende debutkonserter i Oslo, med et års mellomrom.

Hennes første jobb var som solo-bratsjist i Kringkastingsorkestret. Så ble hun ansatt som fiolinist og andre konsertmester. Siden delte hun og ektemannen konsertmesterstillingen.

Stephan begynte å spille fiolin med sin far da han var fem år gammel. Han var 17 år da han kom til Arve Tellefsen. «Hvis du er god på fiolin og er alene på et lite sted, så blir du nerden. Du blir raskt den vandrende snøballblinken,» sier Barratt-Due.

Da Stephan Barratt-Due var 28 år, kom generasjonsskiftet i familiens musikkinstitutt – og fra første dag en radikal fornyelse. «Det var en stor avgjørelse å ta. Men lysten til å drive familiens musikkhus videre var sterk,» sier han.

Chung og Barratt-Due har spilt inn plater, turnert i svært mange land – og de har drevet en intens og langvarig utforskning av kammermusikken. Stephan Barratt-Due har ledet en rekke ensembler og leder i dag Oslo Camerata. Arne Nordheim og Ketil Hvoslef er blant komponistene som har skrevet verker for dem. Olav Anton Thommessen skrev bratsjkonserten Ved komethodet for Soon-Mi Chung, som hun urfremførte med Oslo Filharmoniske Orkester.

Begge spiller på kostbare instrumenter som speiler deres egenart. Giovanni Battista Guadagnini var utvilsomt den mest interessante fiolinmakeren utenfor Cremona midt på 1700-tallet. Fiolinene er lakkert i skinnende, dype rødfarger og har en særegen form og karakter. Guadagnini var trolig selvlært, selv om det er hevdet at han var elev av Stradivari. Barratt-Due spiller på en Guadagnini fra 1751, eid av Dextra Musica (Sparebankstiftelsen DnB). Chungs fiolin er fra 1747 og er eid av Christen Sveaas.

Arne Nordheim skrev at «Barratt Due musikkinstitutt er å anse som en geriljagruppe i musikkens tjeneste – en gruppe som uventet rykker frem og som like uventet og stillferdig trekker seg tilbake, og etterlater seg et landskap med flere folds avkastning».