Er opera en ny eller gammel kunstart? På en historisk horisont der antikkens greske dramatikk flere århundrer før Kristi fødsel inngår, er opera en riktig frisk og fyrig yngling fra slutten av 1500-tallet. Likevel befinner operakunsten seg hele tiden i overhengende fare for å kveles av spindelvev, pudderparykkers nostalgi og nedstøvet, erkekonservativ oppføringspraksis. Operaregissør Stefan Herheim (født 1970) har erobret kunstarten og blitt en betydelig beveger på den internasjonale operascenen ved å insistere på å oversette operaverk til noe samtidig, noe som angår oss i vår tid og nød. Herheims operaverden er et brennende nå.

WUNDERKIND AUS AMMERUD

Oppsetningen i Salzburg av Mozarts Bortførelsen fra Seraillet sikret Herheim et internasjonalt gjennombrudd i 2003. Det var en herlig skandale som inkluderte fullkommen nakenhet på scenen, samt ilter buing og rabalder fra salen. For Salzburg-publikummets ry som erkekonservativt er like urokkelig som fjellet Großglockner. Sopranen gikk av scenen og forklarte at sangerne forsøkte å jobbe her, og kunne man vennligst be om såpass ro at man hørte hva som ble sunget? Die Welt undret: Hvor langt kan en regissør gå? Avisen okket seg over at partituret ikke lenger ble betraktet som hellig skrift.

For Herheim har det alltid vært utenkelig å definere verket som urørlig størrelse, som en helligdom. «Det handler alltid om interpretasjon, om å gjøre det til vårt eget språk. Men det må alltid være på verkets premisser. I partituret ligger tiden og emosjonene fastlagt. Hvis man ignorerer emosjonene, ikke følger dramaturgi og dynamikk i musikken og dermed ødelegger fundamentet, så gir man fra seg alle virkemidler som gjør akkurat operakunsten så spesiell», sier han.

Herheim hadde lenge vært underveis mot dette øyeblikket av triumf, opprør og skandale. Faren var bratsjist i operaorkesteret. Moren var opprinnelig tysk og arbeidet ved Goethe-instituttet. Familien var katolikker og hadde et usedvanlig beriket utsyn mot Europa fra drabantbyen Ammerud i Oslo. De hørte til fransiskanernes St. Hallvard kirke og kloster på Enerhaugen. Oppveksten var sentraleuropeisk, breddfull av kulturelle inntrykk. Herheim hadde en brennende lengsel etter å regissere musikkdramatiske universer som befant seg galakser unna alt trivielt og hverdagslig – men som samtidig var skapt i og for vår kranke verden.

I kirken møtte unge Stefan den katolske liturgiens overdådige, operalignende ritualer. Da han var seks år, ble han med i kirkens guttekor, som turnerte verden over. Og han begynte å spille cello. Når sommeren kom og guttekoret i Peterskirken i Roma tok ferie, reiste de norske guttesangerne til Vatikanet som sommervikarer.

Han så utallige forestillinger i den gamle operaen i Folketeatret på Youngstorget, han fikk statistroller og bestyrte tekstmaskinen. Gjennom barndommen satte han operaforestillinger i scene på sitt eget dukketeater. LP-plater sørget for musikken. Da han var seksten, fikk han inntreden på Statens Operahøgskole som regi­assistent, siden også som produsent og sceno­graf. Sammen med to venninner fra musikklinjen på Foss videregående skole startet han kompaniet Operamarionettene. De turnerte med hundre marionetter og et fabelaktig operahus i småskala, og satte opp Tryllefløyten for å markere 200-årsdagen for Mozarts død i 1791. Unge Herheim laget dukker, kostymer og scenografi. Han visste at miniatyrversjonen bare var aspirantens bestemte steg på veien mot den virkelige, besettende operaen.

WAGNERS COLOSSEUM

Utdannelse i mus­ikk­teater­regi skaffet Herheim seg ved Hoch­schule für Musik und Theater i Hamburg, og han har siden 2000 hatt Berlin som sin base. Derfra har han pløyd en stadig lengre og bred­ere åkerrenne gjennom operalitteraturens mange epoker og verk, og han har regissert ved et utall operahus rundt om i Europa. Han har forelest på mange universiteter og høyskoler og er professor II i opera ved Operahøgskolen i Oslo. Herheim var elev av den store tyske operaregissøren Götz Friedrich, som var født i Øst-Tyskland. Friedrich hoppet av til Vesten i 1972 mens han regisserte den tsjekkiske komponisten Leoš Janáčeks Jenufa i Stockholm.

Som sin læremester skulle også Herheim erobre Bayreuther Festspiele. Denne ytterst kresne og kritiske Richard Wagner-arenaen er noe av en skjærsild for operaregissører. Det strides stadig om dette skal være et tempel for en avsindig reaksjonær Wagner-dyrkelse, et mytisk mausoleum eller et avantgardistisk sirkus for banebrytende operakunst. Kanskje er det litt av alt. Komponistens barnebarn, den da 80 år gamle Wolfgang Wagner, inviterte Herheim til å regissere Parsifal i 2008. Produksjonen stod på programmet i Bayreuth fem år på rad.

Herheim har arbeidet med scene-illusjoner, opera og musikk omtrent hele sitt våkne liv. Spørsmålet om den operatiske fortryllelsen har falmet med årene, eller om den oppleves like vidunderlig ekstatisk og uomgjengelig som før, besvares – nærmest selvsagt – med tvilens tvetydighet: «Jeg lyver om jeg sier jeg har forblitt den samme. Jeg tror ikke lidenskapen for opera har bleknet, men jeg er kanskje mer desillusjonert i forhold til den virkeligheten man produserer kunst i. Også virkningen av kunst, ideen om at kunst gjør ting bedre, tar jeg kanskje med en større klype salt.»

Vår tid byr på et vell av blodstenkte slagmarker og pulveriserte sivilisasjoner, nærmest en trommel av kynisk galskap. En kan lett forledes til å tro at her er det overflod av råstoff til nye operaer. «Jeg tror ikke at operaer som Händels Julius Cæsar i Egypt eller Monteverdis Poppeas kroning om det gamle Rom, med alle sine mytologiske sammenhenger, var isolerte hendelser. Maktkynismen og maktens kjærlighetsløshet har alltid vært der. Det er fortvilende at vi i dag har andre kommunikative muligheter til å leve ut opplysningstidens idealer, men vi finner ikke balansen. Det skremmer meg at vår sanselighet må stå til rådighet for den umåtelige støyen i en tid der alle fokuserer bare på seg. Men opera er et fellesskapsprosjekt som forener oss. Den kraften har jeg stor tro på.»

Herheim hadde sin første regioppgave på operaen i Oslo i 2005 med Julius Cæsar. Siden har han regissert Wagners Tannhäuser, Alban Bergs Lulu, Puccinis La bohème, Richard Strauss’ Salome og Rossinis Askepott, eller godhetens triumf (La Cenerentola, ossia La bontà in trionfo) på Den Norske Opera & Ballett. I 2025 satte han opp Janáčeks Den lure revens eventyr (Příhody lišky bystroušky) i Oslo. Dette var også operaverket han valgte til sin tiltredelse som operasjef og husregissør ved MusikTheater an der Wien. «Når vi får oppmerksomhet nærmest uansett hva vi velger å gjøre, ville vi derfor ikke velge en Carmen eller La Traviata», sier han.

SIGNATURENS FANFARE

Janáčeks Den lure revens eventyr var overhodet ikke et åpenbart valg for Herheim da han tok over operahuset i Wien. «Men Janáček har et musikkteatralt språk som fascinerer meg, det er noe helt enestående. Og det er noe som har forandret selve opera­språket. Her er et viktig, evig, universelt og stort budskap: Å akseptere sin egen endelighet for i det hele tatt å komme i balanse med sin omverden. I operaen er det mange dyr, de er i skogen, men dypest sett handler det om skaperverket. Ødelegger vi det, ødelegger vi forutsetningene til å være lykkelige mennesker.»

Igjen dukker komponisten selv opp i operaen. Dette er blitt et signaturgrep for Herheim. «Janáčeks verdensbilde var panteistisk. Han er med i operaen som en slags skaper, ja, som en gud. Han går han inn i sitt eget verk, spiller forskjellige dyr, påtar seg småroller og vandrer gjennom hele det svært selvbiografiske, snodige og sære stykket.» Den tyske «operabibelen» Opernwelt har tre ganger kåret Stefan Herheim som «årets regissør».

Ved MusikTheater an der Wien overtok han som operasjef fra sesongen 2022–2023. Operahuset har eksistert siden 1801. Mozarts librettist for Tryllefløyten, Emanuel Schikaneder, var den første direktøren. Å være operasjef i Wien er en kolossal anerkjennelse. Men Herheim bærer alltid på en frykt for ikke å lykkes. «Å sette opp en opera er alltid en kraftanstrengelse. Jeg har alltid hatt lampefeber. Og det trenger man kanskje også til en viss grad. Jeg opplever det ikke som en forbannelse, men det oversettingsarbeidet som opera forutsetter, synes jeg blir vanskeligere i vår tid, hvor felles kulturarv og felles identitet ikke lenger er en selvfølgelighet.»

Da Herheim ble tildelt Anders Jahres Kulturpris, pekte han på at operaen gjenføder seg selv gjennom det syngende menneskets hengivelse. Og at det er musikken som gjør det hele så farlig og så fascinerende. «Opera spekulerer i fullstendig irrasjonelle tanker, stimulerer perverse lyster og lokker til sødmefull virkelighetsflukt, for i neste øyeblikk å anklage vår eskapisme, avsløre sinnets fortrengningsevne og latterliggjøre sansenes forvirring.»

The New York Times slo i en overskrift fast at «Stefan Herheims glitrende kollisjoner har forandret operakunsten». En tydeligere revolusjonær fanfare kan vel ingen operaregissør ønske seg. Han har bedyret at han ikke er guden i operahuset.

Men det trengs jo alltid en gjeter.