POETENS UTSYN MOT KOSMOS

En intellektuelt filosoferende lyriker som Stein Mehren er strengt tatt en umulighet i et land som Norge; nasjonens åndsliv er ungt, ubesindig, preget av alskens lettkjøpt tankegods, Paradise Hotel, et hamsunsk flottenfeieri, og knuget av like deler ekstrem kroppsfeiring og kollektiv sjelelig fedme. I dette morasset står Mehren urokkelig. Han er like mye en livsnødvendighet som en umulighet. Stemmen hans bærer som en av de store dikterrøstene i vår tid, enten vi fortjener ham eller ei. Med en formidabel, trassig og vedvarende lyrisk kraftinnsats har han gjennom et langt dikterliv sjøsatt en mengde dikt som vil bli stående som peilemerker for – og fra – vår tid. I mer enn 30 diktsamlinger etter debuten Gjennom stillheten en natt (1960) har han rettet sitt undrende teleskop mot galaksene og menneskets – og kjærlighetens – innerste rom. Nesten like lenge som han har diktet, har han som maler flyttet erkjennelsens yttergrenser og utfoldet en ordløs kunst. Han debuterte som maler i 1993.

Mehrens store forfatterskap må regnes som et av de betydeligste i etterkrigstidens Norge. Som kulturkritiker har han også latt sin stemme høre i en rekke essays, noen romaner og skuespill, mens han bare ytterst sjelden har latt seg intervjue. Mehrens kulturkritikk er like vemodig som intens og refsende, her dukker sterke undergangsvisjoner opp som også får klinge ut i dikt etter dikt. Kritikken rettes gjerne mot venstresidens – marxist-leninistenes – brutale politisering av åndslivet på 1970-tallet så vel som mot det individkontrollerte samfunn som kan sies å være sosialdemokratiets beksvarte nattside. Han er giftig-ironisk mot reklamens språk og makt, mot den modernistiske kunstens amputerte evner – og vilje – til å nå frem til betrakteren som ikke på forhånd er innviet i den sekteriske modernismen.

Mange av Mehrens dikt inngår i en uavsluttet kretsing rundt den uoverstigelige kløften mellom vår menneskelige bevissthet og det erkjennelsesmørket som naturen representerer. Hans katalog av kjærlighetsdikt og naturpoesi inneholder skatter som sikrer Mehrens lyrikk et evig navn.

«Når jeg skriver, har jeg en følelse av å sitte i en skrøpelig båt, språkets, og fornemme fjellvannet som et iskaldt brådyp under,» sier han i et intervju med Merete Morken Andersen (i Skriveboka, 2008).

FILOSOFIENS GRUNNVANNSSPEIL

Stein Mehren har en rik utdanningsmosaikk fra mange års studier – filosofi i Oslo, engelsk språk og litteratur i Cambridge og biologi og humaniora i München. Han har vært privatsekretær for den originale forfatteren, finansmannen og kunstsamleren Rolf Stenersen. Mehren har også arbeidet for den eksentriske professor Arne Næss og har holdt forelesninger i idéhistorie på Universitetet i Oslo. Lars Roar Langslet har skrevet om Mehrens
idéunivers at «få norske diktere er så sterkt preget av filosofisk innsyn og erkjennelseskamp – men det er misvisende å tolke hans poesi som illustrasjoner til filosofiske tanker». Mehrens studieår førte ham i nærkontakt med tenkere som Kierkegaard, Husserl, Adorno og Martin Buber.

Mehren insisterte allerede tidlig i sitt forfatterliv på at diktet representerte en eksistenshandling. I malstrømmen av all den kommunikasjon som samfunnet drukner i, søkte han å finne tilbake til noe opprinnelig, noe grunnleggende autentisk. Han leter i diktene bak alle lagene av scenetepper som kulturen henger opp – og som stenger for utsynet mot den innerste, solide veggen. Han forsøker stedig å trenge igjennom edderkoppspinnet av myter som innhyller de forflatede sivilisasjonsberetningene. For urmytene inneholder glemt og nesten tapt sannhet, og ikke en ibsensk skuffelse av ingenting – som løkens kjerne. Det er selvsagt en forslitt frase, men Mehren har som ambisjon å dikte frem en verden, og dikte frem en begripelig plass i uendeligheten til mennesket.

Mehren har en billedskapende evne som få av sine samtidige. Han viker ikke unna ord, uttrykk og resonnementer som fordrer at leseren utfører tindebestigninger. Mehrens forfatterskap har nesten hvert år siden debuten avfødt en ny samling dikt, som et kalendarium av kosmisk forutsigbarhet. Livsproduksjonen, hans disiplinerte dikterproduktivitet, er svimlende.

Et dikt han har omarbeidet flere ganger siden det først ble publisert i 1965, er «Gobelin Europa». Denne viljen til å forandre, legge til og finpusse gjør den iboende sivilisasjonskritikken til et kontinuerlig prosjekt. I versjonen som står i Imperiet lukker seg (2004), har krigens gru blitt lagt til, som et drønn av kanoner, smerte og grufullheter. Det er nærliggende å innlese kontinentets egen nære krigerhistorie i linjene «skal de vende tilbake fra kriger, som navn på / de uhyrer enhver krig vil vise oss at vi er».

DET RENE SPRÅKET

Mehren har begjærlig grepet dypt i mylderet av myter lagret i historiens kjelleretasjer. Han stabler et grenseløst historisk-mytisk persongalleri på bena, fra Ariadne til Jostedalsrypa. Men hans poetiske leksjoner har alltid som formål å kryste ut innstendige beskjeder til en verden av i dag.

«Vi tøver for mye med fenomenet språk i dag; alt skal være språk, og det kommer det mye galt ut av. Vi avslører mening overalt, men det er ingenting som virkelig betyr noe. De store fortellinger er blitt erstattet av fakta, trivialiteter, og av dette metaspråket som maser om at alt bare er språk. Det er blitt opplest og vedtatt at jeg-et er en historisk konstruksjon dømt til å etablere betydningsstrukturer i et betydningsløst tomrom. Denne mentaliserende livsfølelsen har drevet oss inn i et tolkningsvanvidd og en sult på sanselighet som språket ikke kan tilfredsstille,» sier Mehren til Morken Andersen.

I diktet «Navnene» fra samlingen Evighet, vårt flyktigste stoff (1994) demonstrerer Mehren sitt mesterskap i intim omgang med hensunket geografi, historie og mytologi: Knossos, Babylon, Ur, Troja, Theben, Bysants, Ninive, Susa, Korint, Memfis, El Amarna og Mykene orkestreres til et rikt sivilisasjonspartitur. Han har disse fraværsstedene under huden, som om de for lengst tapte stedenes storhet er blitt besøkt på en årtusenlang
– og fortvilet – dannelsesreise. «Lik drømmer døden ikke lenger kan nå / gløder de i oss.» Så skriver han:

Hvor annerledes lyder ikke disse

navnene: Titanic, Auschwitz,

Hiroshima

Navn som kommer mot oss fra fremtiden

for å kaste et aftenskjær over

ansiktene våre

Han har brutt ny mark ved å inkludere noter når han skriver dikt. Slik visker han effektivt ut skillet mellom essay (sakprosa) og lyrikk. I en fotnote om bondesønnen Vergil fra Mantova-distriktet (70–19 f.Kr.) skriver Mehren at «jeg leser det [Æneiden] langt mer som et visjonært dødsdikt enn som et hyrdeskrift til moralsk opprustning».

Selv om det er mulig å se flere tydelige og parallelle utviklingsspor i diktene hans gjennom mer enn 50 år, er viljen til dialog med det metafysiske en av hovedlinjene i Stein Mehrens uendelig rike produksjon. Diktet «Skrivemaskinen» fra samlingen Vind Runer (1967) avsluttes med at den som skriver, er nær ved å glemme hvorfor han skriver:

Men jeg har åpnet vinduet

og ute er det stjernekaldt og stille