FJELLHEIMENS NASJONALTEATER

Svein Sturla Hungnes er en av våre fremste scenekunstnere. Han begynte som karakterskuespiller og tok siden spranget videre mot regissørrollen. Han har også vært teatersjef for Oslo Nye Teater. Alle oppgaver har han forvaltet med bravur. Han har nedlagt en særlig stor innsats i en rekke sentrale Ibsen-roller: Osvald i Gjengangere, Cethegus i Catilina, Rosmer i Rosmersholm, studenten Falck i Kjærlighetens komedie og konsul Bernick i Samfundets støtter – og den komplekse og tragiske Peer Gynt i flere epokegjørende produksjoner. «Det var moro å spille Osvald. Oppsetningen ble regissert av Pål Løkkeberg, og vi spilte den i seks år,» forteller Hungnes. Han spilte Puck i Shakespares En midtsommernattsdrøm (1972/73) – og ble av teaterhistorikeren Anton Rønneberg beskrevet som «en hedensk satyr med kneggende latter og halsbrekkende sprang». Samme sesong spilte han den unge Peer Gynt i Edith Rogers regi. Hungnes var en av de ledende skuespillerressursene på Nationaltheatret på 1970- og 1980-tallet, og fikk etter hvert store oppgaver som instruktør.

Av og til vokser det frem komplette teatermennesker med et usedvanlig overblikk over kunstartens rikholdige verktøykasse. Svein Sturla Hungnes er et slikt rikt utrustet teatervesen. Ofte er det en gåte hvor talentet og den brennende bestemmelsen kommer fra. Hungnes hadde statistoppgaver da han var ferdig på gymnaset, og ble tatt opp ved Statens Teaterskole i 1965. I studietiden hadde han flere roller ved Nationaltheatret. Gjennombruddet skjedde i 1970 som bokseren Joey i Harold Pinters Gjenkomsten på Nationaltheatret (der han var fast ansatt i over 20 år).

«Min far var ikke akkurat lykkelig da jeg fortalte ham om min fascinasjon for teateret, og at jeg tenkte å gå den veien. Alt det som ingen vil innrømme at finnes i en skuespiller, lå der i meg. Banale ting som det å ville bli sett, den rene ekshibisjonismen, den øyeblikkelige overbevisningen om at man er verdens beste,» sier han. Stemmen er lav og ettertenksom.

I den årvisse Peer Gynt-oppsetningen ved Gålåvatnet i Gudbrandsdalen har han vært en sentral drivkraft helt siden starten i 1989. Den elleville antihelten Peer Gynt i utendørs-oppsetningen på Gålå nyter i dag kultstatus. Stedet, en slags Gyntsk hjemmebane, og skuespillet forsterker hverandre. Dette er sommerens norske nasjonalteater.

LIVET MED PEER

Hungnes har spilt rollen som Peer Gynt i tre oppsetninger; den unge Peer i 1972, og Peer gjennom hele hans livsløp i 1985, og fra 1995 til 2007 ved Gålåvatnet. Samtalen med regissøren skjer på en benk i den nye Fornebu-parken utenfor Oslo. Her foregår forberedelsene til en avlegger av Gålå-oppsetningen. «Jeg sier som regel nei til forespørsler når noen vil ha Peer Gynt-forestillingen. Men her kan det passe. Vi vrir og vender på stykket; Dovregubbens Spa skal være her – man må jo leke litt. Henrik Ibsens Peer Gynt er en fortettet tekst, rik på bilder. Jeg blir jo ofte forbannet når jeg ser Peer Gynt, jeg blir fort provosert av dårlig tenkning. Som når det tulles med stykket, bare for å tulle. Og moderniseres, uten at konsekvensene av valgene tas fullt ut. Selvsagt må en regissør kunne kutte, tillempe, modernisere og ta alle slags valg med Peer Gynt, men det krever konsekvens og gjennomtenkte begrunnelser. Ibsens dramatiske dikt er en uhyre rikt tekst; det er ikke mange andre stykker jeg hadde orket å holde på med så lenge,» sier Hungnes.

Teaterskolen ble på slutten 1960-tallet også rammet av den feberhete protestviljen som slo inn fra studentopprøret i Paris og borgerrettighetsmarsjene i USA.

«To ting preget tiden: bi-scenens innmarsj med sin naturalistiske spillestil, slik at vi unge fikk en enorm oppmerksomhet. Dette var en sjokkbølge for de eldre skuespillerne! Jeg ble også besmittet av den radikale politiseringen i noen korte, små øyeblikk. Men det varte heldigvis ikke lenge. Det var en vond tid, vennskap gikk i stykker, og det ble ganske aggressivt. For mange ble det tragisk; mange av de som selvproletariserte seg, kom ikke tilbake til teateret. Men jeg var bare opptatt av å jobbe,» sier han.

For Hungnes kom regiarbeidet gradvis, som et oppdemmet behov.

«Jeg var fryktelig bortskjemt, var ekkel og overfôret. Etter hvert syntes jeg ikke selv at jeg var noe god lenger. Jeg bare spelte og spelte. Noen skuespillere spiller det rett og slett bare av seg. Når du ikke kjenner sitringen ved å gå ut på scenen lenger, da er det over. En tid bosatte jeg meg kortere og lengre tid på Sri Lanka og lot fremtiden være åpen. Regi var veldig fascinerende, men skummelt! Regissørene virket så jævlig kloke. Nå vet jeg jo bedre. Jeg oppdaget at det var moro å lage teater.»

Han er en av våre sentrale Ibsen-regissører, og har hatt ansvaret for Ibsens Et dukkehjem, Fruen fra havet, Hedda Gabler og En folkefiende – og en rekke andre teaterstykker og musikaler. Han fikk Hedda-prisen for Hvem er redd for Virginia Wolf? av Edward Albee.

At Hungnes er en av våre hvasseste musikalregissører, «bare ble sånn». Da han tiltrådte som sjef på Oslo Nye Teater, bestemte han seg for å sette opp én stor musikal hvert år. Han satte opp blant annet Cabaret, Chicago og My Fair Lady.

Kritikeren IdaLou Larsen roste Hungnes’ iscenesettelse av West Side Story og skrev at «han er også en av Norges beste regissører av amerikansk samtidsteater – det er nok å nevne hans Engler i Amerika på Rogaland Teater eller den Hedda-belønte Hvem er redd for Virginia Woolf? på hans eget teater, Oslo Nye». Tony Kushners Engler i Amerika var en veritabel maratonoppsetning om AIDS-epidemien i New York på Ronald Reagans tid. Blant hans viktigste musikkteateroppsetninger er Tolvskillingsoperaen på Nationaltheatret (1998). Høsten 2012 har han regien på Tim Rice og Andrew Lloyd Webbers musikal Evita på Det Norske Teatret.

FILMENS KJEDSOMHET

Han har i mer enn 30 år vært en mye benyttet skuespiller i norske filmer, som i Anja Breiens Voldtekt (1971), Erik Solbakkens Kimen (1974), Per Bloms Mors hus (1974), Svend Wam og Petter Vennerøds Adjø solidaritet (1985), Erik Gustavsons Telegrafisten (1993) og Pål Jackmans Detektor (2000). Han har også hatt ledende roller i NRKs Fjernsynsteatret: Knut Hamsuns Benoni og Rosa (1975) og Sigurd Evensmos Grenseland (1979).

«Wam & Vennerød var en blanding av svermere og anarkister. Innspillingen av den svært ambisiøse og påkostede Adjø solidaritet var preget av motsetninger, humor og livsglede. Vi var ofte lynende uenige – men det var moro!»

Hungnes spilte presten i den vakkert solbestrålte Telegrafisten. «Jeg husker best at jeg var i et fly hele tiden. Innspillingen foregikk på Kjerringøy nord for Bodø, samtidig som vi spilte Peer Gynt på Gålå. For å innfange det fine sommerlyset ble filmen spilt inn om natten. Jeg var totalt døgnvill. Jeg har sagt nei til mange filmroller; all ventingen og oppstykkingen gjør innspillingene utmattende. De øyeblikkene du får til noe, kan du være sikker på at det alltid går galt med teknikken. Og av og til greier vi å rote det til selv også. I Adjø Solidaritet spilte Wenche Foss min mor. I en scene fikk jeg det virkelig til, tårene rant på riktig sted, og alt funket. Wenche Foss satt rimelig uinteressert med hodet ned i en avis og ga stikkreplikker (hun var ferdig med nærbildene sine). Så tittet hun opp fra avisen, så på meg og sa: Du, nå er du jævla god! Stemmen hennes lød høyt og klart – midt i opptaket. Jeg måtte gjøre scenen en gang til, men da var det tomt for tårer, og det meste annet.»

Svein Sturla Hungnes ser ikke så mye teater. Men han oppsøker gjerne sære, rare teaterprosjekter. «De er ofte forferdelige, men av og til ser jeg noe som er svært spennende, noe nytt som gir næring. Jeg søker mot ytterpunktene for å bli provosert og for å få nye tanker. Når teater blir genre, eller helt greit, er det ikke noe morsomt lenger.»