Hans milde, bløde og mandige nærvær er som en varlig og samtidig insisterende bjønnsterk omfavnelse. Sverre Anker Ousdal (født 1944) har i hele sitt lange teaterliv vært en voldsom kraft i norsk teater, film og fjernsyn. Øm og mektig, syngende og snakkende, og med sin egen tilslipte dialekt som instrument har han beriket hele det dramatiske feltet. Men det var aldri skrevet noe sted i stjernevrimmelen at han skulle bli en av våre mest feirede og allsidige scenepersonligheter, et scenisk teaterikon med en stemme – og et ansikt, en karakter – for evigheten.

ALTMULIGMANNEN

Han er sønn av vaktmesteren i Flekkefjord Sparebank. Hverken håndverk eller industri fristet unge Sverre. Han luntet ut av gymnaset uten fullført artium og uten en plan. Han måtte kontinuere på skolen, som passende nok het Trellebakken. Men bare tanken på skolens strafferunder i matematikk var uutholdelig. Det skulle imidlertid vise seg å bli et lykketreff, ellers hadde han kanskje endt opp i militær, uniformert anonymitet eller kvittert ut sine lønningsposer på en adskillig mer triviell arbeidsplass enn Nationaltheatret. For Statens teaterskole forlangte ingen eksamenspapirer, kun at talentet var til stede i fullt monn – om enn aldri så uslepent.

Ousdal kunne mønstre et formidabelt talent for skuespill, han hadde kraft til å bevege, gestalte, synge og fortelle. Han forvaltet øyeblikket. Og leverte show, smerte, humorkaskader, sitrende spenning og øyeblikk der liksom alt ble forklaret. Han brukte de lysende evnene samvittighetsfullt, uansett hvilket manushefte han fikk kloa i. Selv en langsomt slentrende opplysningsfilm fra 1979 om NSB, Norges Stats­baner, om noen husker, var en oppgave han akslet med en slags uanfektet, skjødesløs og samvittighetsfull verdighet.

Det var en historie som skulle fortelles, langs de samme spor som Ibsen, Strindberg, Shakespeare. Og Sverre Anker Ousdal mestrer til perfeksjon denne uhåndgripelige kunstens mange fasetter.

Med sin karakteristiske kløft i haken og med ansiktstrekk utmeislet etter en romersk hærfører var han eslet til de barskeste tøffingrollene. Han har kunnet fylle et filmatisk mannsideal som aldri ser ut til å bli avleggs uansett hvor likestillingskamper og feminisme tar oss. Men i minst like stor grad har han foredlet sin sceniske persona der menneskets iboende register går mot alle ytterkanter – også det hudløse, der hvor alt brister, der hvor selvet og eksistensen ubønnhørlig rutsjer nedover i Helheims dyp.

Han er skuespilleren som kunne brukes til absolutt alt, med fremtredende roller i flere barnefilmer og tv-produksjoner. Ousdal har gjort en seriøst lekende innsats for det aller yngste publikummet. Han leverte stemmen til den norske versjonen av Postmann Pat. En hel generasjon eller to vokste opp med Ousdal som et trygt forankringspunkt. I Folk og røvere i Kardemomme by (1988) var Ousdal selvsagt en av de tre røverne, og i Fomlesen i kattepine (1999) hadde han en sentral rolle som oppfinneren Rex Dobbermann. Øivind Blunck og Ousdal var landstrykere i Klabb og Babb, en tv-serie for barn. Blunck og Ousdal hadde lyse sinn og hang til løyer.

TALENS ORGAN

Den første jukeboxen i Flekkefjord var en mirakelmaskin lastet med vinylplater, singler som ble spilt på 45 omdreininger i minuttet. Det var litt slitne, velkjente innspillinger med Pat Boone og Elvis Presley, og sikkert også Frank Sinatra og Doris Day. Men her var det også et vekkelsesøyeblikk, et lynnedslag i sjelen: Unge Ousdal hørte Coleman Hawkins, en pioner på tenorsaksofon, spille «Body and Soul». Små mynter ble sluppet ned i slissen, og igjen og igjen kom den slepende, spill levende jazzen – helt til noen av kafeens stamgjester bløtt tryglet om nåde. Jazzen var full av overraskende vendinger og hemmeligheter, rytme og løssluppen improvisasjon. Den var innsmigrende, hard, myk, betvingende. Jazzen var et forvarsel, en profeti.

Det bor en musiker i Ousdal. I Flekkefjord og omegn spilte han og Teen Age Band til dans. Ousdal trakterte den elektriske gitaren, instrumentets twang var en revolusjon i populærmusikken. Den obligatoriske brylkremen i håret gjorde at de unge musikernes hoder glinset vått.

Ousdals vei til dramatikkens rampelys var forbløffende udramatisk. Han hadde knapt sett en teaterforestilling da han gikk til anskaffelsen av en gul bok med tittelen Hva skal jeg bli? Den var utgitt av Norsk korrespondanseskole i 1960. Der stod det også noe om Statens teaterskole, og at man måtte ha talent for å bli skuespiller. Dessuten: «Godt taleorgan og velproporsjonert kroppsbygningen er også nødvendig.» Om Ousdal fikk med seg det som videre så nådeløst og opplysende beskrev betydningen av god allmennutdannelse, er litt uklart: «Det er svært alminnelig at skuespillere har artium, mange har også studert ved universitetet.»

Han var bare sytten år da han kom inn på Statens teaterskole i 1961. Etter studiene ved Teaterskolen var han elev på Den Nationale Scene i Bergen. Han debuterte i byen vestpå i 1965, i musikalen Tips om å nå til topps. Da Frank Robert dro tilbake til Oslo, fikk Ousdal hovedrollen. I noen år var Ousdal ansatt på Oslo Nye Teater. Samtidig startet han sin lange film­karriere. Debuten var krigsfilmen Det største spillet (1967).

I 1970 ble han fast ansatt på National­theatret. Den første oppgaven var hovedrollen i Molières Scapins skøyerstreker. I sin rampete og tidvis perfide historie om Nationaltheatret skriver Nils Johan Ringdal at «Ousdal var en ulenkelig sørlandsk Askeladd. Hvordan skulle det gå?». Svaret på det spørsmålet kan oppsummeres i ett ord: Utmerket. Han startet med komedier, og eksellerte i stykker som Den spanske flue, Oscar Wildes Hvem er Ernest? og Ludvig Holbergs Mascarade. Men han skulle snart erobre nær sagt enhver sjanger.

I en samtale med Hans Rossiné sier Sverre Anker Ousdal at følelsen av katarsis som man kan få som skuespiller etter å ha spilt seg gjennom en rolle, er like stor enten man spiller Ibsen eller Strindberg. «Men jeg synes skuespillerne får bedre drahjelp av Ibsen. [...] Jeg begriper rett og slett ikke at denne lille mannen med alle sine medaljer, sin forfengelighet og sin mutthet kunne skrive en slik dramatikk som både er så voldsom og så sann. [...] En Ibsen-rolle er selve manndomsprøven for en skuespiller.»

FLYKTIGHETENS SIRKUS

Ousdal tolket mer enn sytti roller på Nationaltheatret. Han har behersket det store, klassiske repertoaret og har nærmet seg samtidens dramatikk med samme seriøse inderlighet. Han har hatt tittelrollene i Macbeth og Richard III av Shakespeare, og i 2013 var hans offisielle avskjedsrolle før pensjon tittelrollen i Kong Lear på Nationaltheatret. De mange oppgavene i Ibsens verden inkluderer roller som Gregers Werle i Vildanden, Skule Jarl i Kongs-Emnerne, byggmesteren Halvard i Bygmester Solness, presten i Brand,pastor Manders i Gengangere. På Det Kongelige Teater i København fikk han senere anledning til å gjenta rollen, mens dansk teaters dronning Ghita Nørby gestaltet fru Alving. August Strindberg har også forært Ousdal en mengde utfordringer. Ousdal fikk Amanda-prisen for Fjernsynsteatrets Kreditorene (1990), og Teaterkritikerprisen for sin rolle i Faderen (1990).

Han har levert uforglemmelige tolkninger også fra vår egen tids dramatiske produksjon. Han spilte i det fortettede fengselsdramaet Edderkoppkvinnens kyss (1990) basert på den argentinske forfatteren Manuel Puigs roman.

Til Lang dags ferd mot natt (2000) av Eugene O’Neill var Amfiscenen på Nationaltheatret bygget om til noe som kunne minne om en boksering – med publikum på alle fire sider. Sverre Anker Ousdal spilte blant annet mot sin egen skuespillersønn Mads. Michael
Frayns Copenhagen (2002) handler om det myteomspunne møtet i 1941 mellom danske Niels Bohr og tyske Werner Heisenberg, begge Nobelprisvinnere, og på hver sin side av den kolossale kløften som andre verdenskrig åpnet. Den samme krigen var bakteppet for musikalen The Sound of Music (1988). I oppsetningen på Chateau Neuf spilte Ousdal rollen som kaptein von Trapp mot Sissel Kyrkjebø.

Med stor troverdighet og sterk tilstedeværelse har Ousdal har spilt i en rekke filmer. I Jan Troells Ingeniör Andrées luftfärd (1982) ble han presentert for den internasjonale filmverdenen – skulder ved skulder med Max von Sydow og Göran Stangertz. Filmen ble Oscarnominert. Troell regisserte også Hamsun (1996) med et nordisk stjernelag, hvor Ousdal spilte Vidkun Quis­ling. Ousdal gestaltet Roald Amundsen i den britiske tv-serien The Last Place on Earth (1985) om det episke kappløpet mellom Amundsen og Robert F. Scott mot Sydpolen. Orions belte (1985) var en forrykende og politisk ladet spenningsfilm fra Svalbard, som definerte en hel epoke i norsk film – og nærmest selvsagt var Ousdal sentralt plassert i det barske dramaet. Andre filmatiske seire kom i Falsk som vatten (1985), Etter Rubicon (1987), og Over grensen (1987) som handlet om Feldman-saken der grenseloser i 1942 drepte et jødisk ektepar på flukt. I Liv Ullmanns filmatisering av Kristin Lavransdatter (1995) spilte Ousdal rollen som Lavrans. Han var også med i Erik Skjoldbjærgs isnende debut Insomnia (1997).

Sverre Anker Ousdal er hedret med lang rekke priser og utmerkelser. Han ble i 1997 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Han måtte takke nei til en liten rolle i Roland Joffés storslagne filmepos The Mission, der Robert De Niro og Jeremy Irons stod øverst på plakaten. Dermed fikk Norge beholde sin maskuline nasjonalskatt.

Når han spilte mot samboeren Kjersti Holmen, gnistret det stygt og vakkert av samlivsdramatikken, som i Dødsdansen, Til døden skiller oss ad, Brand og tv-serien Blodsbånd. I 2024 spilte han i Jordbærstedet, basert på Ingmar Bergmans film fra 1957. Han var på scenen i samfulle halvannen time, selv om han mistet nesten alt syn i 2008.

Sverre Anker Ousdal er akkurat like utholdende, seig og kruttsterk som de rollefigurene han har trollbundet publikum med.