Grosch og Fehn

Christian Heinrich Grosch regnes som 1800-tallets største norske arkitekt. Sverre Fehn tildeles gjerne plassen som 1900-tallets fremste norske arkitekt. I Fehns aller siste realiserte prosjekt – Nasjonalmuseets avdeling for arkitektur – møtes de to. Norges Banks første filial i Oslo er tegnet av Grosch og stod ferdig i 1830. Fehns rehabilitering av den gamle bygningen og den tilbyggede paviljongen har skapt en talende symbiose av det arkaiske og den poetiske modernismen. Bygningskroppene inngår ikke i noen form for mannjevning. Fehns intime dialog med Grosch visker ut tiden og løfter frem det vakre og det alvorlige i en bygning som alltid har hegnet om en nasjons varige verdier.

Sverre Fehns finstemte fornemmelser for rommets fortelling kommer i særlig grad til syne der hans modernisme står som en arkitektonisk forlengelse av en beretning som ikke stanser opp med det siste spikerslaget.

At Fehn ble tildelt Anders Jahres Kulturpris samtidig med Kjetil Trædal Thorsen, gjorde prisen ekstra betydningsfull for dem begge. Sverre Fehn skulle bli vår mest feirede arkitekt ute i verden – mens han hjemme i flere tiår knapt fikk bygget noe som helst. Det tok tid før hans dyptloddende og menneskelige bygningspoesi ble omfavnet i hans eget hjemland.

Ørkenhildringer

Jørn Utzon rådet Sverre Fehn til å reise til Marokko for å studere den tradisjonelle, basale byggekunsten. Den hadde alltid vært der, like lenge som menneskene hadde levd langs elvefar og i de spredte oasene. Husene sprang ut av århundrers og årtuseners tradisjoner, av leire, steiner, av sand og litt vann stampet i treformer. De steg opp fra ørkensanden i Zagonit, Tiznit, Tafraout. Husene ble betraktet som nødtørftige bruksgjenstander.

Han ankom Marokko i sin blankpolerte Citroën 2CV. Selve arkitekturen var et fremmed begrep. Sverre Fehn skrev selv i Byggekunst i 1952: «Det eneste svar på arkitekturens enkelhet og klarhet er at den eksisterer i en kultur som for oss virker tidløs. Arkitekturen arbeider ‘fullkomment’, for den arbeider i et tidløst rom. Dens underskrift er Anonym, for det er naturen selv.»

Fehn mottok arkitekturens edleste internasjonale ridderslag, Pritzker-prisen, i 1997. Overrekkelsen foregikk i Frank Gehrys frihetsfeirende Guggenheim-museum i Bilbao. Prisvinneren siterte fra sin egen marokkanske reiseskildring: «Når en i dag reiser sydover til fransk Marocco for å studere primitiv mural arkitektur, er det ingen oppdagelsesferd for å oppdage nye ting. En gjenkjenner. Slik må Frank Lloyd Wrights hus virke i Talesien. Så oppløst og med den samme grovhet i materialstrukturen. Og slik må Mies van der Rohes murer være. Den samme karakter av det endeløse. Og her er Le Corbusiers dikt om terrassen og taket i den moderne byplan. Det er kort sagt blitt pensum. Et middel til å trenge dypere inn i forståelsen av moderne arkitektur.

Slik trådte selvsagt Sverre Fehn inn i en stor tradisjon der Vestens modernister hadde sine stevnemøter med «primitiv arkitektur», men med en slags vemodig og lysende klar fornemmelse av at han var for sent ute.

Et øyeblikk av nå i et da

Forbindelsen til jorden var kanskje like viktig som horisonten når det arkitektoniske rommet skulle skapes. Og slik forankringen i det nåtidige var avgjørende for å forstå det forgangne. «Løper man etter fortiden, vil man aldri nå den igjen – kun ved å manifestere nuet får man fortiden i tale,» er en av Sverre Fehns hyppig siterte læresetninger. Odelsgutten – og enebarnet –
fikk endret kursen for sin livsreise da han i 1945 begynte på «krisekurset» for arkitekter ved Kunst- og håndverksskolen i Oslo. Han skulle betrakte den nordisk orienterte Knut Knutsen og den mer europeisk- og amerikanskinspirerte Arne Korsmo som sine viktigste lærere. Fehn gjorde sine tidlige arkitektarbeider med bergenseren Geir Grung. De fikk oppført museumsbygget for De Sandvigske Samlinger på Lillehammer og Økern aldershjem i Oslo. Korsmo åpnet døren til Jean Prouvé i Paris, som igjen introduserte ham for Le Corbusier.

For Fehn skulle dagslyset bli en like selvsagt og avgjørende del av en bygningskropp som de – nesten alltid synlige – bærende konstruksjonene. Gulvet, kontakten med bakken, er den nye dimensjonen han som arkitekt tilfører landskapet.

«Den nordiske paviljongen i Venezia fra 1962 er for mange Sverre Fehns hovedverk,» skriver Per Olaf Fjeld. Allerede i 1958 hadde hans norske paviljong ved Verdensutstillingen i Brussel gjort seg bemerket. Biennale-paviljongen i Venezia hadde gulv av mørk skifer (senere tankeløst skiftet ut med hvit marmor). Bygget fremstår som enkelt og ribbet, uten uvesentligheter og pynt, men det utgjør et stille rom. Fehn kalte det «byggets passivitet». Trærne får fritt leide gjennom taket; ingen av trærne måtte hugges i byens eneste park. For Fehn var det avgjørende at arkitekturen måtte underordne seg naturen.

Han underviste trofast på Arkitekthøgskolen i Oslo i en mannsalder. I de lange årene han ikke fikk realisert noen byggverk – etter den skånselsløse kritikken av Skådalen skole for hørselshemmede (fullført i 1975) –var forelesningen et ankerfeste av avgjørende betydning. For studentene ble disse timene nærmest hellige stunder der ikke Fehn selv, men fortellingene hans om arkitekturen, ble satt i høysetet. Han foreleste alltid med et krittstykke. Han tegnet uopphørlig, utviklet ideer og tankerekker mens han skisserte. Og han tenkte og formulerte sine oftest ordløse notater med en akvarellpensel, kullstift eller blyant i hånden.

Det håndtegnede var en godt påbegynt tankebygning.

I årene etter Skådalen er det verdt å merke seg at Fehn ikke aksepterte «brødjobber». Han har ikke hatt en slags skyggebeholding av mindre verdifull arkitektur, holdt utenfor hans kresne katalog av realiserte prosjekter. Han iverksatte ikke noen form for nødsarbeid for seg selv, men holdt motet og – viktigst – sitt kreative, finstemte sinn parat.

Iscenesetteren

I Hedmarksmuseet på Domkirkeodden ved Hamar lot Fehn sin poetiske betongmodernisme snakke fortrolig med bispegårdens middelaldermurer. En rampe støpt i betong transporterer den besøkende inn i dette mesterlige og forunderlige møtet med enkeltgjenstanders historie og avlesningen av tidens stille vandring i Storhamarlåven, tett ved skyggene av glemte biskoper, vrinskende hester, skjøre karafler, kjøretøy med meier.

«Arealene er gitt, og du skal sette i scene en historie av gjenstander og arkitektur, lys og bevegelse som spenner over en periode på 1000 år,» skrev Fehn i Byggekunst.

Fehn fikk flere utfordringer som viste hvor finslepen en arkitektonisk bearbeidelse av en museumsutstilling kan gjøres. Hans grep om Preus fotomuseum i Horten, lagt til de gamle teglsteinshvelvene på Karljohansvern, var å la den gamle, rustikke mursteinen, gulvets massive eik, stålet mellom teglveggen og gulvet bli en slags motsats til finmekanikken i de utstilte fotoapparatene. En spesielt uforglemmelig utstillingsarkitektur var de kinesiske terrakottakrigerne på Henie Onstad Kunstsenter. Fehn tok i bruk speil med en forheksende virkning og utførte slik et arkitektonisk bravurnummer av ren illusjonskunst. «Finnes der en større ensomhet enn 11 trekasser fra Kina med bandasjerte terracottafigurer innspent i jernstativ, løsrevet fra en hær på 7000 soldater bestemt for en reise med sin keiser Qin Shihuang inn i evigheten?» spurte Sverre Fehn i Byggekunst.

Terrakottahæren som marsjerte på Høvikodden, var en uendelig omfangsrik mobili-sering av soldater fra armeen til Kinas første keiser – der hver soldat hadde sine egne, genuine ansiktstrekk. Slik fremholdt de en insisterende og tankevekkende historie om individualitet, om forholdet til det hinsidige. Dette må ha virket ytterst stimulerende på Sverre Fehn.

Det blir ofte sagt at Fehns skjebne var at han ikke fikk reist et sentralt signalbygg som del av hovedstadens urbane vev. Men de prosjektene han faktisk fikk utført, gjorde han med en urokkelig sinnsro og innlevelse. Da hans seirende forslag til utvidelse av Det Kongelige Teater i København – en glassinnkapslet teaterkatedral under en svevende fuglevinge, 32 meter til værs – til slutt ble skrinlagt, begynte en slags langstrakt endetid for Sverre Fehn. Dette var et meget hardt slag. Likevel maktet han å fullføre flere prosjekter i sine gjenværende leveår.

Et av hans siste prosjekter var et omfattende og svært moderne nybygg for Gyldendal bak de tradisjonstunge 1800-tallsfasadene på Sehesteds plass. Det oppsiktsvekkende «Danskehuset» står som et hus i huset – og dette eventyret av et bygg er det bare dem som kommer innenfor, som får oppleve. Oslo by har ikke maken. Det ligger ingen ringe ironi i at denne fantastiske leken med arkitektur er midt i byen, men likevel utenfor rekkevidde, utenfor synsfeltet. Man skal ikke strekke slike ting for langt, men det er fristende å tenke seg at Fehn slik sendte en slags kvitterende hilsen mot historiens morgenrødme og byen som ikke ville la ham inngå i dens monumentalitet med et selvstendig verk.

Æresbyggeriet

Sverre Fehn tegnet en rekke villaer. De er ulike, men gjenkjennelige som fehnske konstruksjoner. Hver av dem er samvittighetsfullt tilpasset sitt sted. Med Villa Busk i Bamble gis arkitektens livslange fornemmelse for et Japan han aldri fikk besøkt, men drømte om, en usedvanlig presis plassering i det skiftende landskapet. Villa Schreiner i Oslo er i omfang et beskjedent bygg, reist i en skogkant i Oslo. Bygget er lavmælt og åpner seg vestover med store skyvedører av glass. Fehn kalte dette bygget Hommage au Japon.

Da Åse Kleveland var kulturminister, ga hun Sverre Fehn i æresoppdrag å tegne Ivar Aasen-tunet i Ørsta. Bygget ble reist i den bratte lia i Hovdebygda. Fehn stryker ikke den nynorske språkarven og det nasjonalromantiske medhårs, men bygget er ladet med en provokativ og eggende kraft. Bygget ligger som en umiskjennelig Fehn-strek i landskapet.

Enhver samtale med Fehn ble en begivenhet. Da forfatteren av denne boken en gang intervjuet ham, sa han at frykten har vært den store arkitekten i det urbane landskapet.

«Pilen og kulen har dirigert byen, som skulle verne borgeren. Når frykten er borte, har man ikke dirigenten lenger. Vi flyr rundt i de italienske middelalderbyene og gråter over hvor vakkert det er der. Men frykten ligger på lur. Bymurene var en konstruksjon, den ga dem en uke eller et liv å leve. Byen er også aksepten av dovenskap; gullet venter på å bli brukt. Soldaten venter på angrepet. All ventingen føder horehus, gjøglere, dommere, politimenn.»

Sverre Fehn mente at i seg selv er hvert menneske en arkitekt. Han viste oss at tankens kraft og poesi kan uttrykkes ved hjelp av en strek. Og at et helt bygg kan reises av en spisset blyant.