FOTOGRAFIETS DRØMMESPRÅK

Tom Sandberg har helt siden han begynte å fotografere utforsket et magisk og høyst personlig landskap formet av lys og mørke. Gråtoneskalaens uendelige, poetiske muligheter er Sandbergs viktigste forskningsfelt – og hans særegne signatur. Selv om han også har utført fotografiske arbeider i farger, er det bildene i svart-hvitt som har gitt ham en stadig økende anerkjennelse, også langt utenfor landets grenser.

Tom Sandbergs blikk etterlater bilder vi aldri blir ferdig med.

«Blikket handler om trening. Finpussing. Det handler om den du er. Jeg er kvart russisk og har mye sameblod og rallar i meg. Bilder og ting tar ofte lang tid. Det er ålreit, det,» sier Tom Sandberg. Han snakker på samme måte som bildene sine: lavmælt, jordnært og ofte i uavsluttede setninger, slik at man må lytte godt etter det som ikke blir sagt.

Han hadde sin første museumsutstilling ved Henie Onstad Kunstsenter i 1977 og var samme år med på å stifte Fotogalleriet. Sandberg har spilt en betydelig rolle for å befeste kunstfotografiet i Norge. Hans markante posisjon som kunstner ble for alvor bekreftet da Galleri Riis i Oslo stilte ut hans arbeider. Museet for samtidskunst kjøpte hele hans første utstilling. Astrup Fearnley-museet har vist en stor, retrospektiv gjennomgang av hans produksjon. I 2007 stilte han ut mer enn 30 fotografier i galleriet PS1 under Museum of Modern Art (MoMA) i New York. «Den utstillingen var hvass,» sier han selv. Kuratoren Bob Nickas ble en særdeles viktig dialogpartner for Sandberg. The New York Times Magazine trykte et av bildene hans på coveret. Solen glitrer i et endeløst hav. Det er så besnærende enkelt og gir utsikt over uante dybder. Bare Tom Sandberg kan være opphavsmannen.

Bildene hans er også vist av ledende kunstinstitusjoner som Moderna Museet i Stockholm og Centre Pompidou i Paris. Sandberg er en kunstner som opplever det fantastiske å bli sett i sin egen levetid.

Tom Sandberg ser – eller fornemmer – motiver der de knapt finnes: i sølepytter på mørk asfalt. I grå skyformasjoner. Fjell drapert i myke snøkapper. Trær. En sol som strever seg opp til ny dag. Intime nærstudier av et barns hårløse, forsvarsløse hodeskalle. Svære fly i tåke like over rullebanen – uten kjennetegn, uten hjul – som gjennom en knapt merkbar manipulasjon fremstår som spøkelsesaktige og med en uutholdelig tvetydighet. Lander de eller tar de av – eller holdes de i vektløs stillstand av metafysiske krefter?

Hans fotografier går inn i en kanon der bare verdens mest bemerkelsesverdige bilder får plass. Flere av portrettene hans vil bli stående: den radikale komponisten John Cage, den polske punkbassisten Andrej Nebb, som manglet to fingre, og den italienske designeren Ettore Sottsass, som blant uhorvelig mye annet designet Olivettis Ferrari-røde Valentine-skrivemaskin i 1969.

Tom Sandbergs ekstreme varhet for mystikken i tilsynelatende tilfeldig valgte objekter eller detaljer gjør ham i stand til å fange inn og dikte videre på den verden han selv er en del av, og som han observerer kontinuerlig. Bildene han velger å jobbe videre med, ofte i utallige versjoner i år etter år, gjennomgår derimot en prosess som overhodet ikke er tilfeldig.

Sandberg er hele tiden i bevegelse mot noe enklere, nesten henimot en minimalisme. Og nyansene finnes nå i et smalere og smalere spekter av grått.

LYSET I MØRKEROMMET

Tom Sandbergs svart-hvitt-fotografier utgjør et unikt kapittel i kunsthistorien, der fotografisk kunst selvsagt har blitt innlemmet. Fotografiet til-hører de mest revolusjonerende – og bevegende – påfunn, som skriften, boktrykkerkunsten og internett.

Fotografiet ble oppfunnet i 1839. For første gang kunne øyeblikkets lys og skygge fastholdes. Fotografiet dupliserer den virkelige verden. Langt på vei makter noen fotografier også å innfange drømmer og sjelelivets topografi. Menneskenes hang til å oppfinne sine egne mysterier fikk med fotografiet et forheksende verktøy. Dette benytter Tom Sandberg fullt ut. Helt siden de første daguerreotypiene til de franske oppfinnerne Louis-Jacques-Mandé Daguerre og Joseph-Nicéphore Niépce og den britiske pioneren William Henry Fox Talbots kalotypier (en forløper for det fotografiske negativet) har det fotografiske bildet – og blikket – trollbundet oss.

Tom Sandberg omgir seg med et virksomt kaos på atelieret. Her står en ruvende mac-skjerm der tusentalls bilder ruller forbi som om de var godsvogner på en uendelig stor sentralbanestasjon. Sandbergs metode beskriver han nøkternt slik: «Jeg lager små kopier av alt som lukter et eller annet.»

Fra mørkerommet i kjelleren stiger umiskjennelige dunster fra fremkaller- og fikservæske opp. Tusenvis av store og små bilder utgjør et visuelt hav. Han sukker over at stigende sølvpriser gjør fotopapiret kostbart. Sandberg bøyer seg ned for å plukke opp et av sine fotografier – de fleste er å betrakte som mørkeromsskisser, bilder møysommelig på vei mot ferdigstillelse. Han viser uoppfordret frem et lite bilde av sin døende mor, Aina Hällström. Hun døde i armene hans. Så forteller han ikke stort mer om henne. Her er bilder av datteren hans, Maria. Og en hest. Aktbilder. Frank Zappa er stiftet opp på en vegg, fotografert da Sandberg var atten og et halvt.

I en krok står en stor bok av den svenske fotografen Christer Strömholm. «Jeg kjente Strömholm. Vi hadde våre samtaler,» sier Sandberg.

Her henger en rekke julenissebilder tatt på siste julaften, da Sandberg var ytterst miserabel på grunn av lungebetennelse og feber.

«De er psykedeliske, ikke sant? Jeg tok tredve bilder før jeg gikk i bakken,» sier han.

Et bilde viser en liten gutt som har tredd en plastbøtte ned over hodet, som om det var en for stor hatt. «Gutten sa hallo! inne fra bøtten. Jeg ventet litt med å svare. Så sa jeg: Hvem i all verden snakker til meg? Er det Jesus jeg hørte om på skolen? Gutten spurte om jeg ikke så ham. Jeg ser deg,» sa jeg.

Når og hvor bildet er tatt, er ikke så viktig for Sandberg. Han lever med sine bilder som i en bevissthetsstrøm. Fotografiene inngår i et blodomløp der de ofte er innom hjertet og hjernen. Bildene hans er kontinuerlig under bearbeidelse og omarbeidelse.

DE HERRELØSE HUNDENE

Det basale Nikon F lærte ham å arbeide uten lysmåler. Han var 18 år da han første gang tok et mørkerom i besittelse. Kodak Tri-X svart-hvitt-film fremkalt i D-76 – de utgjør en følsom, grovkornet og kontrastrik duo – er fremdeles hans viktigste allierte, selv om han også har tatt i bruk det digitale fotografiet.

I det virksomt kaotiske atelieret hans står halvt dissekerte, mekaniske kameraer i et glasskap; speilreflekskameraer som tempelruiner. En Pentax 6x7, noen 35 millimeter-kamerahus, objektiver, kompaktkameraer.

Sandberg begynte å fotografere øverst i Groruddalen på slutten av 1960-tallet. Han kom raskt med i kretsen rundt Dan Young, Arild Kristo og Bob Robinson. Dan Young og etableringen av billedbyrået Manité (1962–1967) inspirerte Sandberg. Han hjalp Kåre Kivijärvi med mørkeromsarbeid. I 1973 reiste han til Nottingham, der han ble utdannet ved Trent Polytechnic og hadde Paul Hill som lærer. På Trent har også blant andre Fin Serck-Hanssen og Dag Alveng studert fotografi.

Han har vært assisterende hundefanger i Nord-England og er utstyrt med en sterk empati for stray dogs, de herreløse hundene. «Det går så mange rykter om meg, vet du. Men folk må få være som de vil,» sier Sandberg.

Han skal i gang med en ny bok for det amerikanske forlaget Aperture. Under ski-VM i Oslo tok han 20 000 bilder og laget en enestående fotobok om idrettsevenementet – men uten at de umiskjennelig sandbergske bildene handlet om skiløperne som berømte celebriteter.

«Jeg er opptatt av universet. Jeg begynte å fotografere stjernene, men jeg har lagt det på is. Det kostet for mye. Det er nødvendig med et godt teleskop. Se her: Nå jobber jeg med en stor, gammel engel, fotografert i Paris. Den slipper ikke taket. Engelen holder en krans i hver hånd og er utrolig velgjort. Den har gjort varig inntrykk på meg.»

I en trappeoppgang henger skinnet av en flådd tiger. «Faren min påstod at han hadde skutt den tigeren,» sier Tom Sandberg.