SPIKER, BLYPANSER, SØLVÅRER

Tone Vigeland er vår mest prominente smykkekunstner, og hun regnes blant verdens mest nyskapende. Hun har kreert et besettende og uhyre presist livsverk. Fra først å være en bidragsyter til bevegelsen Scandinavian Design har Tone Vigeland hamret ut sitt eget felt. Det er løsrevet fra den tvangsmessige tilkoblingen til tidsbestemt aktualitet og kunstindustri, og er like lite bundet av nasjonale og regionale strømninger. Begrepet modernisme er ikke uproblematisk når det anvendes på Vigeland; selvsagt er hun en modernist, men Vigelands kunst skal etter hvert søke mot noe tidløst og grunnleggende – bortenfor alle modernismens blåner. Som en nærmest selvsagt forlengelse av de skulpturelle formene i smykkene har hun siden støpt seg selv om til skulptør. Hun arbeider med klangforbindelser til det arkaiske og det mytiske, som like gjerne kan være Det fjerne østens brynjer og indiansk stammekunst som vikingenes skipsbyggeri eller urtidsformene hun maner frem når hun ikler avrundede steiner panser av bly. Det som halvveis er glemt, og det som beskytter, men også sensualiteten og begjæret, bidrar til hennes unike uttrykk.

Vissheten om at uendeligheten av små komponenter alltid er håndsmidd og nitid arbeidet frem én etter én (hun bruker ikke assistenter, men gjør alt selv), forlener møter med Vigelands verker med en ekstra dimensjon: ærefrykt for håndens tålmodige verk.

Det er sjelden man møter et så avklaret og presist uttrykk som hos Vigeland. Objektene er ikke på noen måte minimalistiske, men valg av materialer og form er alltid meget kresent. Sublimt er et ord det er lett å gripe til. Gjenstandene hennes er fortettede fornemmelser og renskårne ideer. Hun lar edelt metall møte omsmidde spikere. Hun anvender like gjerne rustet stål og jern som gull og oksidert sølv. Ved hjelp av en uhørt omsorg for hver enkelt del lager hun oppsiktsvekkende kroppssmykkende former (uten at de dermed blir heldekkende kroppssmykker), som også blir sine egne smykkekropper. Ørsmå individuelle og håndarbeidede ulikheter gir det bearbeidede metallet en forbløffende mykhet. Vigeland behandler hver minste detalj nærmest som en selvstendig skulptur, og skaper ved minut­iøse gjentagelser en overraskende fornemmelse av stofflighet. Hun har stor forståelse for den levende kroppen som del av et smykkeobjekts resonansbunn, og hennes arbeider opphever grensen mellom huden og sølvet. Metallet, skjelettet og blodet skaper en ny form for anatomi.

Satt helt på spissen: Tone Vigeland blir en medskaper av den menneskelige torsoen.

Og hun lager skulpturer som ikler en vegg eller et helt rom (gjerne over flere etasjer) talløse og presist utarbeidede deler. Kanskje bør man ikke søke å dra et skarpt skille mellom Vigelands skulpturer og smykker. For det virker ofte som om kunstneren har overvunnet den harde, ubøyelige naturen i metallet – uansett om det ferdige objektet er lite av størrelse eller formidabelt. Noen ganger skaper hun farlig og frastøtende «arkitektur». Hun fremkaller både en vag gjenkjennelse og en sanselig sensasjon.

OPPRØR SMIDD I 925 S

Tone Vigeland ble først frarådet av familien da hun 17 år gammel la ut på veien mot kunsten. De visste meget vel hvor store vanskeligheter hun ville støte på; Vigeland-slekten har fostret kunstnere i mange generasjoner. Men faren Per Vigeland støttet henne. Hun søkte og kom inn på Statens håndverks- og kunstindustriskole. Å arbeide med edle metaller som gull og sølv hadde i århundrer vært laugsbeskyttet. Hun begynte derfor på yrkesskolen for å få læretid, tok svenneprøven og så mesterbrev etter noen avgjørende år ved sølvstuen hos PLUS i Fredrikstad.

«Per Tannum var flink og meget energisk. Han ville promotere design som kunne settes i produksjon. Hovedtanken var å skape små verksteder som frembrakte design. Nå ble det ikke helt slik, men Tannum fikk utrettet mye. Han produserte møbler og startet Bonytt. Jeg var heldig; mange av mine ting – som øreslyngene – ble satt i produksjon,» sier Tone Vigeland.

Denne tiden avsluttet også hennes korte periode som designer. Etter Fredrikstad har hun helt og holdent arbeidet for seg selv.

Møtet med den enkle, delikate, sensuelle og skulpturlignende smykkekunsten til svenske Torun Bülow-Hübe ble for Vigeland en mektigere impuls enn møtet med danske Georg Jensen. Ifølge Cecilie Malm Brundtlands store bok om Tone Vigelands kunst, utgitt av det kresne forlaget Arnoldsche i Stuttgart, var Vigeland fascinert av smykker fra India og Egypt. Hun fant inspirasjon på Historisk museum i Oslo og på British Museum i London. Støvete pilspisser, redskaper, eldgamle gjenstander – det taktile håndverket ved primitive ting – fengslet henne. Hun var aldri opptatt av juveler.

«Jeg reiste jo ikke ut. Det har selvsagt hendt at jeg har tenkt at jeg burde ha reist ut. Da det midt på 1970-tallet dukket opp nye, ikke-edle materialer i smykkekunsten, ble sølvet mitt opprør. Sølvet ble den tråden som ledet meg videre,» sier Vigeland.

På 1970-tallet utforsket hun hvordan små metalldeler kunne kobles sammen. Hun skulle gjøre noen avgjørende funn. Først laget hun fleksible kjeder med små sølvkuler. Så gikk hun videre og laget nett som så ble til matter. Dette gjorde at hun kunne lage sine berømte, kroppsføyelige smykker. «Smykkene mine er vakrest på mennesker, når de beveger seg,» sier hun.

Smykkene hennes – og skulpturene – finnes i noen av verdens mest prestisjefylte samlinger, som Museum of Modern Art i New York, Victoria and Albert Museum i London, Nasjonalmuseet for moderne design i Tokyo og Musée des Arts Décoratifs i Paris. På begynnelsen av 1980-tallet stilte hun ut i Electrum Gallery i London og hos Artwear i New York. Vigeland befestet sin posisjon som internasjonal superstjerne blant smykkekunstnerne. Hun har inspirert en rekke kolleger. Hun er en referanse og en målestokk, samtidig som hun er så entydig unik at verkene hennes bærer en umiskjennelig signatur.

SPRANGET MOT DET STORE

I 1995 inviterte Espen Ryvarden henne til å stille ut et objekt i Galleri Riis’ prosjektrom. Det var en befriende invitasjon. Den skulle føre henne videre, og frem mot større skulpturer. «Jeg kan ikke skjule meg bak noe i disse arbeidene. Formen blir helt avgjørende. Jeg har hatt veldig glede av det. Noen ganger har verkstedet mitt vært mindre enn rommet jeg skulle stille ut i; en gang hadde jeg laget en skulptur som var så stor at den nesten ikke kom ut av døren. Jeg har laget skulpturer som er tre meter lange og svært skjøre,» sier hun.

Da Tone Vigeland tok i bruk tynne stålstenger, sølv og pianostrenger, kunne dette leses som et brudd i hennes kunstnerskap. Men nærmere betraktet er dette en videreføring av en logisk linje: forenkling, raffinering, konsentrasjon.

Anders Jahres Kulturpris fikk hun noen år etter at hun hadde begynt å arbeide rent skulpturelt. I de senere årene har Vigeland utsmykket en vegg for Norsk Hydros bygg på Vækerø (utført i aluminium) og en vegg på Radiumhospitalet. Hun har også utsmykket representasjons­delen av statsministerboligen.

Tone Vigeland bor og arbeider i en tjære­bredd nasjonalsang av tømmer fra 1908. Huset ligger rett bak det forunderlige og fantastiske Emanuel Vigeland Museum bygget av – og for – farfaren Emanuel Vigeland.

Tone Vigeland er smeden som har gitt oss historier vi ikke visste vi hadde glemt. På hennes ryddige, lille verksted finnes det små plater av metall, tynne stenger av stål, tenger, ambolt, et rikt sortiment hammere, gassbrennere, metallsakser, tråder av sølv, messing og gull.

Hun er en slags motsats til de moderne kunstfabrikkene, der kunstnerens hånd knapt berører det ferdige verket. «Jeg vil helst gjøre alt selv. Jeg har alltid syntes det har vært morsomt å arbeide. Min hånd skal ha preget alle delene av et verk, også når det er hund­revis eller tusenvis av dem,» sier hun. Men størrelsen på skulpturene – og noe som best kan beskrives som ekstrem etterspørsel – kan endre på det. Kanskje må hun likevel finne noen hender som kan hjelpe til.