«Det var en gang to nåler som eide en ballong sammen. En dag sa den ene: Ve deg, nå stikker jeg i stykker din halvdel.» Sitatet er hentet fra Sesam 71 av Tor Åge Bringsværd. Denne bitte lille fortellingen får oss til å smile av de dumme nålene og deretter til å innse at det kanskje ikke først og fremst handler om nålers korttenkte egoisme. Og når Sesam 71 er Norges første skjønnlitterære utgivelse i konvoluttformat (!), peker sitatet på to sentrale sider ved Bringsværds forfatterskap: Han har noe han vil ha sagt, og han er antagelig Norges mest sjangeroverskridende forfatter.

JA, ALT DETTE

Tor Åge Bringsværds gjennombrudd kom i 1974 med Den som har begge
beina på jorda står stille. Boktittelen fungerer som motto for en forfatter som i hele sin karriere har gjort det motsatte av å stå stille. I fullstendig versjon er tittelen et veritabelt overflødighetshorn og lyder: Den som har begge beina på jorda står stille (eller: Alveolene kommer!). Om de merkelige hendelsene som rystet London den 26. og 27. mai 1973. En digresjonsroman. Vel blåst! Og legg merke til sjangerbetegnelsen. Bringsværd har skrevet i alle tenkelige og utenkelige sjangrer: romaner, barneromaner, historiske romaner, kriminalromaner, drama for scene, for tv, for radio, for voksne og for barn, dukketeater, hørespill, syngespill, bildebøker, essay, sakprosa, noveller, tegneserier, selvbiografi – i tillegg altså til splitter nye sjangrer, som digresjonsroman og konvoluttfortellinger.

Den oppmerksomme leser ser at lyrikk mangler i oppramsingen. I et intervju med NRK påstår Bringsværd at han er for sjenert for poesi. Men han mener at «det å skrive dikt må være noe av det fineste man kan gjøre», og videre sier han at han forsøker «å forkle mine dikt som romaner». Om det med sjenansen er riktig, skal være usagt, men at Bringsværd i flere av sine verk skriver prosaen som den reneste poesi, stemmer iallfall.

I Ruffen og den flyvende hollender fra 1982 står dette innlysende faktum om unge sjøormers leggerutine:

Når menneskebarn skal legge seg, tar

de med seg små kosedyr i sengen. Små

sjøormer har med seg kosemennesker.

De som var barn på 70-tallet, vokste opp med bøkene om sjøormen Ruffen, med illustrasjoner av Thore Hansen. De siste tiårene har bøkene om Karsten og Petra (med tegninger av Anne Holt) og serien om Tambar (illustrert av Lisa Aisato) preget nye generasjoner med barn. Nesten alle norske barn har lest om Karsten og Petra.

Når leserne blir eldre, blir Bringsværds mangefasetterte forfatterskap synlig: Noen lesere forbinder Bringsværd med bøkene om verdensreligionene. Eller kanskje helst med tretten bind (et livsverk i seg selv!) om norrøn gude­lære og mytologi? Eller er det viktigste bidraget bøkene der han formidler all verdens sagn og legender? Andre vil protestere og hevde at det de forbinder sterkest med Bringsværd, er science fiction – eller fabelprosa, som er betegnelsen han selv foretrekker. Tenk på den boken han skrev i 2005, roper en entusiastisk røst: Web. Betroelser om en truet art, som er en historie om menneskenes tap overfor maskinene. Mer aktuell enn noensinne, føyer stemmen til. Andre igjen vil insistere på at for dem er Bringsværd synonymt med krim, for det var jo han som, sammen med sin mangeårige litterære makker Jon Bing, stod bak flere uforglemmelige fjernsynskriminalserier. Tor Åge Bringsværd? Ja, det er jo mannen som har skrevet min absolutte favorittromaner, sier en ivrig stemme: kvartetten Gobi – barndommens måne. Faktabøkene hans, sier en. Fiksjonen hans, sier en annen. Bøkene om dyr, sier en tredje, det er ingen som skriver om dyr med en sånn innlevelse. Han får meg til å gapskratte, forteller en. Han skriver om dypt alvorlige saker, sier en annen.

Ja, alt dette. Og det fortsetter.

FORTELLINGENS KRAFT

I 2019 kom Mens jeg har dere her, en selvbiografisk bok om å bli eldre. Bringsværd er åpenhjertig og dessuten morsom i sine utleveringer av seg selv:

[...] selvfølgelig er det noe dritt å bli

gammel. Det er en vandring fra den

ene ydmykelsen til den andre. Jeg mener:

Det er langt fra lyst og poetisk når

du plutselig må innse at riktignok steg

du opp i badekaret helt på egen hånd,

men hvordan i helvete skal du greie å

komme deg ut av det igjen?

Høsten 2024, den høsten han fyller 85 år, debuterer han som ungdomsbokforfatter med romanen La oss velte hele byen. Samtidig utgir han billedboken Engelen som hadde altfor korte vinger, som handler om et gjennomgangstema i Bringsværds forfatterskap: å bli utestengt.

Gjennom et langt forfatterliv har Bringsværd skrevet uhyre mye. Han har skrevet store og små bøker, for store og små mennesker. Det er mulig Bringsværd er et sånt barn som skrev før han snakket. Det vi vet, er at han vant en novelle­konkurranse i ukebladet Hjemmet da han gikk på gymnaset. Og vi vet at han som vernepliktig skrev noveller for et cowboyblad. Senere studerte han teologi, kristendom, religionshistorie og folkeminnevitenskap, og han har høstet flittig fra disse feltene gjennom hele forfatterskapet.

Mange hyllester legger vekt på det unike ved den som hylles. Det kan være mer eller mindre sant. I Bringsværds tilfelle forholder det seg slik at det unike kan tallfestes: Hans forfatterskap er større enn noen annen samtidig forfatters. Når man søker på Tor Åge Bringsværd i Nasjonalbibliotekets digitale hyller, finner man ikke mindre enn 652 utgivelser. 652! Det er ikke bare norgesrekord. Det er utklassing.

Med så mange utgivelser er det nærliggende å spørre forsiktig om det kan ha gått utover kvaliteten. Det har det ikke: Bringsværd har fått omtrent det som er av litterære priser og ærespriser, blant annet Rivertonprisen, Kritikerprisen, Doblougprisen, Riksmålsforbundets litteraturpris, Ibsenprisen, Brages hederspris, Norsk kulturråds ærespris – og i 2019 fikk han Anders Jahres Kulturpris. I 2024 ble han utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden.

Hva slags magiske egenskaper har han så, denne Tor Åge Bringsværd? Folk som kjenner ham, sier at hans mest fremtredende egenskaper er en tøylesløs fantasi, en umettelig nysgjerrighet og en enorm arbeidskapasitet. Hvis man til dette føyer en ukuelig tro på fortellingens kraft, er vi i nærheten av trylleformularet.

«OG LIKEVEL FORTSETTER DET»

Men hva hjelper det å skrive alle disse bøkene, artiklene og skuespillene om det ikke står noe på spill, om det er ikke er noe man vil ha sagt?

Gjennom hele Bringsværds forfatterskap løper en urokkelig tro på de gode kreftene i samfunnet, tro på etikken og ikke minst, viktigst av alt, tro på at det nytter å tro. Tvers gjennom menneskehetens mange dårlige sider tror han på enkeltmenneskets legende kraft. Han forarges over det som er galt i verden, men han gleder seg desto mer over det som er bra. Han ser toleranse og kjærlighet – og derfor ender det godt for den kortvingede engelen. Bringsværd tror på oss.

Vi vender tilbake til der vi startet, med de to spisse innbyggerne på ballongen, for så enkelt og så vanskelig er det: Vi er sammen om denne kloden, vi er sammen om dette hjemmet, vi er sammen om å få dette lille eller store samfunnet til å fungere. Det finnes ingen annen løsning enn å fortsette å jobbe, fortsette med å la kjærlighet vinne, og fremfor alt fortsette med å kjempe mot maktmisbruk og vold. Enten man protesterer ved å gå i demonstrasjonstog eller ved å kaste bløtkaker – eller ved å fortelle historiene som får oss til å huske hva som er viktig, og hva som er riktig. For det er den ene røde tråden gjennom Tor Åge Bringsværds imponerende forfatterskap: den uttalte og underforståtte troen på fortellingens kraft.

Og vi vet at fortellingene lever evig:

– Det er ikke mer? Han som leser, er i

villrede. – Og likevel fortsetter det.

Han som lytter, går til teltåpningen og

ser ut.

– Bestandig, sier han. – Det fortsetter.

Bestandig.

Gobi, femte bok