TRIPPEL BAUTA

Toralv Maurstad ruver i norsk teaterhistorie. Som skuespiller, instruktør og teatersjef (utskjelt, omdiskutert og elsket) har han erobret en fremskutt plass i en scenesaga som for hans del er livslang. Den er ennå ikke avsluttet. Når denne boken skrives (2012, red. anm.), innstuderer han monologen Sokrates’ forsvarstale. Han har hatt en lang rekke filmroller parallelt med krevende oppgaver på teaterscenen. Hans nærvær på scene og lerret utgjør selve essensen av skuespillerkunsten. Han er en Marlon Brando med skiløyper og vakre kvinner i blikket. Det flyter høyoktanstestosteron i blodårene. Maurstad er et komplett scenemenneske og behersker alle fagets fasetter. Han kan føre et musikalsk, finstemt, maktbrusende, nervøst, fandenivoldsk, giftig og ømt språk og har en rollekatalog med en grenseløs spennvidde. Maurstad har spilt lettbente lystspill og farser – og har pløyd dypt i klassikere av Holberg, Shakespeare, Tsjekhov, O’Neill, Norén og Ibsen.

Hans tolkning av konferansieren i Cabaret var en studie i et diabolsk, kynisk sinnbilde på en verden som stevnet mot katastrofen.

For mer enn én generasjon er han selve inkarnasjonen av Henrik Ibsens Peer Gynt. Maurstad har hatt befatning med 17 store og små Ibsen-roller i sin lange karriere. Han er et vaskeekte teaterbarn og tilhører landets mest prominente familiedynasti av scenekunstnere. Foreldrene Alfred og Tordis Maurstad blir stående i teaterkrøniken som like markante skuespillere som avkommet. Far og sønn har sågar delt rollen som Peer Gynt. Toralv Maurstad fikk sin første oppgave på Nationaltheatret seks år gammel i Shakespeares Et vintereventyr, med Johanne Dybwad som instruktør. Da han var ni år, sloss han med den jevngamle Espen Skjønberg i spillefilmen Fant. I 2006 – det året han fylte 80 år – spilte han mot Skjønberg i en uforglemmelig oppsetning av Samuel Becketts Vente på Godot, gjendiktet av Jan Erik Vold.

ØVELSER I EKSHIBISJONISME

Toralv Maurstad var født som en villstyring. Han hadde røtter både i farens karrige Nordfjord og i sitt eget oppvekstmiljø blant silkerampen på vestkanten i Oslo. «Far var en hissigpropp og kunne være brå i sinnet. Han tuppa både meg og mor i ræva. Han hadde hardingfelespillerens uro i blodet. Da jeg var guttunge, rodde jeg for ham. Han dro opp en line som hadde satt seg fast. Det var motvind. Jeg blødde i hendene. Det svartnet for øynene. Ro, for faen! skrek far. Jeg er glad jeg lærte hvordan det kjentes, jeg skjønte mer av livet etter det. Far stod på selve grunnfjellet. Da han kom til teateret, fikk han først bare fanteguttroller. Så vant han hele kongeriket,» sier Toralv Maurstad.

Han gråt i en uke da faren erklærte at han skulle til Firda Landsgymnas på Sandane i Nordfjord. Men det ble fine år.

«Jeg lærte en helt annen verdiskala enn den langs Holmenkollbanen,» sier han.

Da faren spurte ham om han var ekshibisjonist, svarte Toralv nei. Men det må du være dersom du skal bli skuespiller, sa Alfred Maurstad til sin sønn. Toralv Maurstad har kjent skuespillere som alltid spydde av nervøsitet før de skulle inn på scenen. Den usedvanlig åpenhjertige (og ustyrtelig morsomme) boken Du store min … fra 1971 består av sprelske selvbiografiske skisser. Da Maurstad forteller om da han 20 år gammel fikk beskjed av sin far om å klare seg sjæl. For det hadde far hans måttet.

«Det var en fabelaktig gave å få,» sier Maurstad. Og fant ut at han måtte prøve teateret.

Han søkte seg til Royal Academy of Dramatic Art i London. Og kom først ikke inn. Så skjønte han at han måtte forberede seg godt – han visste jo at han var skuespiller! Han avla ny prøve tre måneder senere og ble akseptert før han var ferdig med å presentere seg. Resten av historien er sammenhengende suksess, dramatiske kamper i kulissene – og et jevnt, solid og dedikert arbeide.

Han debuterte i 1949 på Trøndelag Teater. To år senere kom han til Det Nye Teater i Oslo. Fra 1954 var han ved Nationaltheatret. Like etter at West Side Story hadde hatt premiere i New York, forsøkte Maurstad å overtale Nationaltheatrets styreformann Harald Grieg til å la ham instruere musikalen i Oslo. Men det gikk ikke.

Men noen år senere fikk Maurstad endelig instruere. Odd Eidems Guds gjøglere kom opp i 1961 med Maurstad som regissør.

Han har hatt store roller i en rekke filmer, som Kranes Konditori, Andrine og Kjell, Cirkus Fandango, Hjem går vi ikke, Line, Kalde spor, Om Tilla, Hennes meget Kongelige Høyhet og ikke minst Hollywood-kalkunen – Song of Norway. Der spilte han hovedrollen som Edvard Grieg. Filmen ble massivt slaktet. Verdens kanskje mest innflytelsesrike filmkritiker, Pauline Kael, skrev i The New Yorker at «filmen er ufattelig elendig». Maurstad lot et syrlig – og morsomt – kapittel om den påkostede filmfadesen åpne boken sin.

Maurstad leverte en kritikerrost tolkning av den tragiske polarhelten Hjalmar Johansen i den britiske tv-produksjonen The Last Place on Earth. Han har også med sedvanlig kraft gestaltet Georg Anker-Hansen i tv-føljetongen Hotel Cæsar.

I STORM OG BRANN

Maurstad har sett teateret endre seg. Alt går raskere. Det snakkes hurtigere. D-i-k-s-j-o-n er en glemt kunst. Før varte forestillingene gjerne i tre og en halv time, med to gode pauser. Nå skal de helst være unnagjort på halvannen – og uten pause.

«Å beherske en stor teaterscene krevde gjerne ti års trening. Et eget kunstnerisk uttrykk måtte til for å fylle Den store formen. Skuespillerne bruker sitt eget følelsesliv i jobben og må ha såpass styrke i uttrykket at de som sitter øverst på galleriet, skal merke sjelsrystelsene. En publikummer sa en gang til den store skuespilleren August Oddvar: Kan’ke du være litt mer naturlig på scenen, snakke litt mer naturlig? Oddvar smilte tilbake: Naturlig? Har du noen gang truffet kong Lear på gaten? Nå henter teateret hurtighet fra filmen, og skuespillerne får ofte mikrofon på scenen. Alt endres.»

Toralv Maurstad har i to perioder vært teatersjef, først for Oslo Nye Teater og siden i åtte meget turbulente år ved Nationaltheatret. Oppsigelsen av åtte skuespillere utløste skuespillerstreik og spaltekilometer med hatske utfall mot Maurstad. I teaterkulissene foregikk et stort, intrigant og intrikat spill.

«Jeg ga meg aldri, og aksepterte aldri å bruke teateret til politisk propaganda. Og etter hvert ble det ikke så mange faste ansettelser,» sier Maurstad. I tillegg til den teaterpolitiske skyttergravskrigen brant teaterets hovedscene en kveld.

Samarbeidet med riksdivaen Wenche Foss skapte en sjelden, varig og alltid lynende temperamentsfull teatersymbiose. De to ble hverandres viktigste støttespillere. Da Maurstad ble sjef på Oslo Nye Teater, fulgte hun med ham dit. Og hun fulgte med Maurstad tilbake til Nationaltheatret da han ble sjef der. Midt på 1990-tallet spilte de mot hverandre i Jerome Kiltys Kjære løgnhals. Det lysende samspillet har brent seg inn som et forgylt øyeblikk i norsk teaterhistorie.

Nå lærer han seg forsvarstalen til Sokrates, som ble dømt til døden i år 399 f.Kr. Terje Nordby står for oversettelsen. Det er alltid løgnaktig sludder når det skrives at alderen er usynlig. Men Maurstad holder seg forholdsvis ung, og bruker tiden godt.

«Det er mye tekst og en veldig utfordring. Men jeg har ikke fått manusangst. Vanskeligheten er ikke å unngå døden for enhver pris. Vanskeligheten er å komme unna det moralske forfallet. For umoral er raskere enn døden, sier Sokrates, slik hans forsvarstale ble nedtegnet av Platon – 28 år etter at filosofen tømte giftbegeret. Sokrates ville at folk skulle være mindre opptatt av kroppen, mindre opptatt av pengene og mindre opptatt av tingene. Han ønsket at sjelen skulle forbedres,» sier Maurstad.

«For meg har det alltid vært slik at teateret er mer virkelig enn virkeligheten,» har Toralv Maurstad skrevet en gang.

For lysende teaterreplikker er det aldri teppefall. Bare evig applaus.