De korte, varme og tilsynelatende enkle animasjonsfilmene skapt av Torill Kove (født 1958) er breddfulle av bittersøt humor, alvorets lek og skjebnenes lunefulle kursendringer. Her er avgjørende hendelser, ofte i form av slumpetreff, som utløser uforutsette kjedereaksjoner. Torill Kove har for mange tiår siden meldt flytting fra Norge til Canada. Derover legger de stor vekt på at hun er norsk-canadisk, og ikke blott norsk. Nasjonskamp om ens identitet må vel regnes som et kolossalt kompliment!

OSCAR, EN TRIUMF

I Den danske dikteren (2006)utpensler fortellerstemmen – som tilhører Liv Ullmann – den saktmodige danske poeten Kaspers kvaler og hjertesorg. Han er forlest på Sigrid Undsets Kristin Lavransdatter og helt forgapt i fagre Ingeborg som han treffer på den røffe bygda i Norge. Hun slepes etter sitt lange hår til alters for å ekte bondetampen på nabogården. Kjærlighetsfloken får brått en slags kuvending da en ku sklir utfor den bratte låvebroen og faller bums på bondeknølens hode. Men lykken settes selvsagt på stadig nye prøver. At det er Liv Ullmann som forteller, tilfører Den danske dikteren et subtilt, fornøyelig meta-
element: Det var Ullmann som regisserte den storslagne spillefilmen Kristin Lavransdatter (1995). I Den danske dikteren paraderes ustoppelig de humoristiske øyeblikkene. Filmen inkluderer skarpt observerte scener fra ombordstigning og ilandstigning fra danskebåtens evige flatfyll. Kove trykker varsomt og med høy presisjon på lattermusklene.

De første åtte Oscar-statuettene for anima­sjonsfilm gikk til Disneys Silly Symphonies-filmer, i årene fra 1931 til 1938. Torill Kove vant Oscar i 2007 for Den danske dikteren. Hun tegnet og skrev seg inn i filmfortellingenes adelskap. At en filmskaper fra Norge får den 34 centimeter høye og forgylte statuetten, er en virkelig sjelden begivenhet i vår hjemlige filmhistorie. Og ikke nok med det: Torill Kove er faktisk Oscar-nominert hele fire ganger.

En Oscar regnes som det gjeveste av alle filmtrofeer. Prisen er blitt delt ut av The Academy of Motion Picture Arts and Sciences siden 1929. Men den norske listen over vinnere er penibelt kort. Eventyrer og oppdager Thor Heyerdahl fikk prisen for beste dokumentarfilm i 1951 med Kon-Tiki (1950). Regissør Morten Tyldums film The Imitation Game (2014) sniker seg så vidt inn på listen med en Oscar for beste tilrettelagte manus, riktignok forfattet av en amerikaner. Skuespiller Liv Ullmann mottok i 2021 en ærespris fra Oscar-akademiet. Bård Kjøge Rønning og Fabien Greenberg i Anti­pode Films samproduserte palestinsk-norske No
Other Land (2024) som fikk Oscar for beste dokumentar i 2025.

Og altså Torill Kove, i kategorien animert kortfilm. And that’s all, folks.

TILFELDIGHETENES UNDERFUNDIGE MIRAKLER

Hun har, med poetisk presisjon, sagt at hennes korte filmfortellinger er som dikt: konsentrerte og meningsfulle. Kove liker å tenke at med animerte kortfilmer forsøker animatørene «å si noe meningsfullt, veldig raskt, i løpet av 30 minutter eller mindre, en [film]rute av gangen». Koves fortellinger har en lun naivitet som rommer en sorgmunter verdensanskuelse. Det er rikelig rom for tragedier og triumfer, alt betraktet med hennes vidunderlige skråblikk. Dramaturgien er ofte full av overraskende avstikkere og krokveier. Slike tilfeldige, overraskende oppdagelser er kanskje kjernen i Torill Koves skapergjerning.

Hun vokste opp på Hamar, som hun har kalt «det norske Saskatchewan, bare ikke så flatt». En del av ungdomsårene ble tilbrakt i Kenya, der de idealistiske arkitektforeldrene Kjell og Ruth Kove var hjelpearbeidere. På High School i Nairobi fikk unge Kove canadiske venner, som i sin tur førte til at hun siden 1981 har bodd i Montréal i Quebec. Alle disse stedene dukker opp i filmene hennes, selv om hennes prosjekt ikke er strengt selvbiografisk. Men familien er nesten alltid et startpunkt. Hun lar egne erfaringer og minnebrokker, i omstøpt eller raffinert form, sive inn i historiene. Hun spinner gjerne videre på diffuse familiemyter, som enten inneholder noen saltkorn sannhet eller er rene, skjære skrøner. Og hun vet inderlig godt at minner er plastiske saker. Fasong og innhold endrer seg med tiden og trykket, både fra en selv og fra krefter utenfor.

Torill Kove har alltid tegnet. I Montréal studerte hun byplanlegging ved Concordia University og McGill University, og begynte å arbeide innenfor dette fagfeltet. En av hennes filmer åpner med at en lang arkitekttegning, en blueprint, rulles ut, der en hel gates husfasader åpenbares. For Koves foreldre var, både i filmen og i virkeligheten, modernistiske arkitekter. Da hun i 1991 var uten arbeid, oppsøkte hun hver dag biblioteket til National Film Board of Canada. Der oppdaget hun for alvor de korte animasjonsfilmene. Hun fulgte hjertets klare befaling, studerte animasjonsfilm og så seg aldri tilbake.

Kove henter inn hele filmhistoriens register i sine filmer og skaper store beretninger i det korte formatet ved å skrelle vekk alle overflødige detaljer. Animasjonsfilmskapere som henne har flere historiske forløpere. Et viktig startskudd kom med det franske praksino­skopet. Charles-Émile Reynaud skapte først den bevegelige og projiserte billedmagien ved hjelp av en kakeboks og tok patent i 1877. Tegnefilmen ble for alvor en egen sjanger med amerikanske Humorous Phases of Funny Faces (1906); her var tavle og kritt det enkle verktøyet. Winsor McCay laget Little Nemo in Slumberland (1911), der selve tilblivelsen av tegnefilmen, skildret i realfilm, blir en del av fortellingen. Så kom Felix the Cat – Feline Follies i 1919, med katteforelskelse og en gjeng uskikkelige mus. Da Walt Disney og tegneren Ub Iwerks i 1928 lanserte Mikke Mus i Plane Crazy og Steamboat Willie, var animasjonsfilmens kolossale gjennombrudd et faktum, og en mektig industri var født. Alt dette er Torill Koves beholdning av faglig urhistorie.

At Norge også hadde noen pionerer innenfor animasjonsfilmen, er verdt å nevne. Karikaturtegneren Sverre Halvorsen laget Amundsen paa Sydpolen (1913). Teatermaleren Ola Cornelius stod bak Fanden i nøtten (1917) sammen med reklameskaperen og illustratøren Eyvin Ovrum.

Som en forlengelse av arbeidet med film­ene har Kove publisert en rekke illustrerte bøker. Mange kan betraktes som bokversjoner av animasjonsfilmene, men hun har også tegnet og skrevet historier som bare finnes i bokform. Hun har stått for illustrasjonene i Henrik Hovlands feirede bøker om Johannes Jensen, som er en krokodille eller engstelig ligningsfunksjonær, alt ettersom. Kove har på HuffPost fortalt at hun ville skrive, ville tegne og både være alvorlig og morsom. Og med en kunstform som animasjonsfilm kunne hun gjøre alt dette. Om filmene hennes alltid har et utspring i hennes personlige minnebank, ofte i familierelasjoner og slektningers historikk, har hun ikke laget dem for seg selv. De belyser ørsmå fragmenter av hennes egne erfaringer, men lykkes i å nå et stort, internasjonalt publikum fordi de er gjenkjennelige på et allment, universelt lerret.

FORTELLINGER PÅ FLYTTELASSET

Etter studiene i animasjonsfilm arbeidet Kove fra midt på 1990-tallet på flere kortfilmer, som animasjonsassistent ved National Film Board of Canada. Da hun selv ble regissør, bygget hun en bro mellom Canada og Norge. Først med Studio Magica, men fra og med Den danske dikteren er det National Film Board of Canada og den norske produsenten og animasjonsstudioet Mikrofilm som har vært den praktiske og økonomiske grunnmuren for Koves filmer.

Kove forblir nok i Canada, hun har familien sin der. Hun mener at det finnes spor av jante­loven i det canadiske lynnet. Men det er ikke entydig negativt. Hun har skrevet at det er som skyldfølelse, og at skyldfølelse er en god ting.

Min bestemor strøk kongens skjorter (1999) var Koves kruttsterke, helstøpte debut som filmkunstner. Hun tok fatt i en familielegende om at bestemoren hadde strøket kong Haakons skjorter, og hadde bidratt til motstandsarbeidet under krigen ved å strø kløpulver i okkupasjonsmaktens uniformer. Det var en skjortesabotasje som faktisk hadde skjedd – eller ikke.

Noen år etter triumfen med Den danske dikteren fikk Kove regioppgaven på Hokus pokus, Albert Åberg (2013), en skandinavisk helaftens animasjonsfilm basert på Gunilla Bergström elskelige og elskede karakter. Albert ønsker seg mest av alt i verden en hund, mens faren sier at han er for liten. En tryllekunstner og imaginær venn løser det hele. Den hjertevarme filmen lander fjellstøtt.

Så fulgte Moulton og meg (2014), som nærmest er en selvbiografisk og visuelt stilisert skildring av Koves oppvekst på Hamar på 1960-tallet. De tre søstrene ser ut som installasjoner fra det moderne kunstmuseet i de storblomstrede Marimekko-kreasjonene, sydd av moren. Torill og hennes to søstre ønsket seg en ordinær sykkel, men fikk et designikon på to hjul som arkitekt­foreldrene bestilte fra England – fordi de egentlig selv hadde lyst på en slik. Kove utforsker i denne filmen nennsomt de kolliderende følelsene som familier ofte utløser i unge sinn. I 2017 laget hun Tråder, en stillfaren, minimalistisk og forunderlig berørende meditasjon over tilknytningen mellom mor og datter. En rød tråd er den synlige forbindelsen mellom de to i denne filmfortellingen, der det ikke ytres et eneste ord. Kove har sagt at filmen er inspirert av hennes rolle som adoptivmor.

Tanken på at hvite europeere reiser til et afrikanske land for å hjelpe, lar hun være gjenstand for mildt gjøn i sin seneste film, Kanskje det var elefanter (2024). Igjen øser hun av familiens reservoar av fortellinger, som selvsagt huskes på forskjellig vis. Vi møter igjen de tre søstrene fra Hamar, som nå har sin ungdomstid i Nairobi – og får bli med på en nærmest hjelpeløs familiesafari på savannen. De berges av en hjelpsom lokalbefolkning. Det mørke islettet i denne historien er morens depresjon. Det rike lydsporet er coolness: elektrisk gitar, Hammond-orgel og Miriam Makebas gyngende Pata Pata.

Da Torill Kove mottok sin Oscar-statuett, fikk hun spørsmål om hva hun kunne tenke seg å lære. Hun svarte: Å tegne.