HENGIVELSE OG DISIPLIN

Cellisten Truls Mørk er utvilsomt en av verdens fremste solister på sitt instrument. Det ildfulle spillet hans er i sjelden grad fylt av insisterende energi og personlig varme, og det like ofte som det er følsomt, sårt og gripende melankolsk. Han har gjort store deler av celloens klassiske solistrepertoar til sitt eget hjerteblod, samtidig som han har nedlagt en betydelig innsats for å få samtidens komponister til å komponere nye verker for instrumentet – som Hafliði Hallgrímsson, John McCabe, Krzysztof Penderecki, Matthias Pintscher, Einojuhani Rautavaara og Lasse Thoresen.

Mørk vant i 2002 en Grammy-pris for innspillingen av Benjamin Brittens cello-suiter 1–3, og har til nå sanket fem Spellemannspriser. Han har spilt med mange av de ledende orkestrene i verden og en perlerad av fabelaktige dirigenter. Mørk har en omfattende og kritikerbejublet diskografi bak seg, hovedsakelig utgivelser på Virgin Classics (eid av EMI). Nylig har han også utgitt to plater på Ondine; ny musikk av finske Rautavaara og islandske Hallgrímsson. Lydproduksjonen på Mørks produksjoner kjennetegnes jevnt over som særdeles kresen.

Å betrakte Mørks ansikt og fingre (og buearmens vilje til musisk utgravning) når han spiller, gir to ulike innfallsvinkler: Ansiktet røper en grenseoverskridende vilje til å hengi seg til musikkens innerste og mest gåtefulle kjerne, om mulig smelte sammen og bli ett med musikkstrømmen. Samtidig oppebærer Mørk en ultraskjerpet bevissthetstilstand, mens fing-rene – som presist og omhyggelig settes ned på strengene, også i raske løp – forteller om et uhyre detaljert, disiplinert og samvittighetsfullt arbeid med finmotorikken.

Truls Mørk var 21 år da han i 1982 – som første skandinav – ble finalist og prisvinner i den prestisjetunge Tsjajkovskij-konkurransen i Moskva. «Jeg var overrasket selv,» sier han. I Moskva hadde han ikke regnet med å komme til finalen, så han hadde ikke engang tatt med konsertantrekk. Mariss Jansons dirigerte finalen, og inviterte ham til å spille med Oslo Filharmoniske Orkester året etter. I løpet av mindre enn to år gjorde han seg sterkt bemerket i fire andre internasjonale solistkonkurranser – og fikk slik en lysende start på en ambisiøs solistkarriere. Tidlig i karrieren fikk han også god drahjelp av Neeme Järvi.

Men Truls Mørk var den første norske instrumentalsolisten i sin generasjon som gjorde verden – i betydning den globale scenen for kunstmusikken som har utspring i Vestens kultursfære, fra Tromsø til Tokyo – til sin tumleplass.

«På den tiden var det ingen solister i Norge med et internasjonalt kontaktnett. Norge var bare ikke på kartet. Og ideen om solistkonkurranser som et slags VM stemmer slett ikke. De beste solistene har allerede en karriere,» forteller Mørk.

MØRK SKJØNNHET

Truls Mørk spiller på en cello bygget av Domenico Montagnana (1685–1750) i Venezia i 1723. Treverket gløder mørkt og hemmelighetsfull, og blant de innvidde går den under navnet Ex-Squire. «Celloen har mye av den originale lakken i behold. Ifølge strykeinstrumenteksperten Charles Beare i London er konstruksjonen en fantasi. Han sier at Montagnanas instrumenter er individuelle skapninger. Instrumentet har et rikt og bredt klangspekter, og jeg kan i stor grad nyansere klangen. Noen av de gamle instrumentene er så kraftige i lyden og har så sterke personligheter i seg at de er vanskelige å nyansere, men min Montagnana er klanglig justerbar,» forteller Truls Mørk.

SR-Bank i Stavanger hadde sagt ja til å kjøpe en god cello i Chicago for eksklusiv bruk av Truls Mørk. Men på flyet over til Amerika der han skulle sluttføre handelen, fikk han høre om en Montagnana som var til salgs i Boston. Og det var ingen tvil: Dette var instrumentet Mørk ønsket å spille på resten av livet. Domenico Montagnana skrev på merkelappen inne i cellokassen at instrumentet var fra Cremona, Venezia. Truls Mørk sier at denne eiendommeligheten trolig var et rent markedsføringsgrep, siden Cremona var mer kjent for sine sublime instrumentmakere – særlig Stradivarius-dynastiets fioliner. «I dag eksisterer det et 40-tall Montagnana-celloer. Jeg har prøvd mange av dem, og ingen er like,» sier Mørk.

Montagnana-celloen som Mørk spiller på, koster i dag det samme som en håndfull Ferrarier – også det et eksempel på god, håndlaget italiensk design.

DE RUSSISKE SKOLENE

Truls Mørk var omgitt av musikk helt fra starten av livet. Begge foreldrene er musikere. Han begynte å spille piano med moren i fem–seks-årsalderen. Han sang i Sølvguttene og skulle begynne å ta fiolintimer. Men det ble aldri noe av – fiolinisten var stadig på turné. Truls begynte dermed å spille cello hos sin far – cellisten John Fritjof Mørk – da han var elleve år gammel. Studiene med faren la grunnlaget for teknikken. Og siden senior var svært lite autoritær i sin undervisning – og det kunne gå uker mellom hver time – måtte Truls finne ut av ting selv. Han lærte å stole på sin egen fornemmelse for musikken. Det første han gjøv løs på – som nybegynner på instrumentet! – var Bachs første solosuite og Brahms’ cellosonate i e-moll. «Jeg hadde lett for det, og øvde mye,» sier han selv.

I Stockholm ble han elev av Frans Helmerson – som hadde noen av sine tekniske prinsipper fra Mstistlav Rostropovitsj, og møtte et levende miljø der studentene ble oppmuntret til å spille ny musikk. «Vi fikk stadig samtidskomponister som Iannis Xenakis, Krzystof Penderecki og Witold Lutoslawski på besøk. De brakte med seg uvanlige ideer, og jeg ble inspirert til å få komponister til å skrive musikk for cello. Instrumentet har store mesterverker fra hele musikkhistorien, men har ikke like stort solorepertoar som fiolin. I romantikken var det en skepsis mot å la cello være soloinstrument; Antonín Dvořák skrev den eneste fullblods cellokonserten i perioden – etter at han bare et år tidligere hadde ytret at celloen er gromlete i bunnen og skrikende på toppen, men har et fint mellomregister. Etter å ha hørt Dvořáks cellokonsert sa Johannes Brahms at hadde jeg bare visst det, hadde jeg selv skrevet en for lenge siden,» sier Mørk.

Timene med den russiske Rostropovitsj-eleven Natalia Shakowskaya – en legendarisk cello-lærer – ble viktig for Mørk, både på kurs i Frankrike og med enkelttimer i Moskva. «Hun organiserte mye av mine tekniske ferdigheter. Hun var svært grundig; celloen er jo ikke et mekanisk instrument som pianoet. Her er fire strenger, en kasse av tre og en bue. Musikerens grunnholdning er vesentlig, og Shakowskayas samsvarte med min. Man snakker ofte om den russiske skolen, men her er i alle fall to hovedretninger med røtter i 1800-tallet. Karl Davidov – celllist, matematiker, komponist – i St. Petersburg var orientert mot romantisk, tysk spillestil. Tsjajkovskij kalte ham ‘cellistens tsar’. I Moskva var Kosolapovs datter lærer for Rostropovitsj – som igjen var lærer for min lærer, Shakowskaya. Denne spillestilen ligger nærmest min; det er en varme i musikken, det legges mer tyngde i det når buen ’graver’ seg dypt ned i instrumentet.»

Senere har møter med Heinrich Schiff og William Pleeth gitt viktige impulser. «Det var for øvrig nærmest et sjokk da jeg tidlig hørte Rostropovitsjs innspilling av Dvořáks cellokonsert med Herbert von Karajan som dirigent. Rostropovitsjs celloklang var unik.»

Hjemme hørte Mørk mye på en samling Schubert-plater med Dietrich Fischer-Dieskau da han var ti–elleve år gammel.

PRØVETID

Truls Mørk forteller at Rautavaara en tid var Finlands dyreste pasient – han tilbrakte ett år på sykehusets intensivavdeling. «Som ved et mirakel kom han til hektene igjen etter alvorlig sykdom og skrev ferdig sin andre cellokonsert – som det var meningen at jeg skulle urfremføre. Men så ble jeg syk.»

Først trodde man at Mørk var blitt bitt av en flått en het sommerdag da han halsstarrig insisterte på å spasere til konsertlokalet i Saratoga, New York. Der han skulle være solist med The Philadelphia Orchestra. Først lang tid senere, under en viktig turné til Japan, slo sykdommen ut for alvor – og satte Mørk helt ut av spill. Han ble fullstendig invalidisert; hodepinen var lammende, den venstre skulderen var lammet, han fikk kramper og ble uvel. Han måtte ligge stille i et mørkt rom, uten å kunne lese – eller høre musikk. Flere måneder senere ble det fastslått at et virus hadde rammet sentralnervesystemet og gitt hjernebetennelse.

Truls Mørk visste ikke om han noen gang ville kunne spille igjen.

Denne samtalen foregår per telefon til den vakre Saltö i Bohuslän. Truls Mørk har noen dagers pause fra et intenst turnéprogram i Tyskland; konserter med Deutsches Symphonie Orchester Berlin og Staatskapelle Dresden. Det dramatiske – og langvarige – sykdomsintermezzoet er overstått og fikk en lykkelig utgang. Så snart han orket det, gikk Mørk i gang med å holde fingrene rede for å spille cello igjen. Han gjorde sitt comeback i Helsinki mot slutten av 2010.

Truls Mørk grunnla Stavanger Kammermusikkfestival sammen med oboisten Gregor Zubicky. Mørk er professor ved Norges musikkhøgskole. «Jeg lærer så mye av møtene med musikkstudentene,» sier han. Mørks – høyst velfungerende – sentralnervesystem består av musikalske hjerteslag gjennom barokk og romantikk og forbi modernismen. Å lytte til ham og hans Montagnana beriker og berører i umålbar grad.