Organisk og abstrakt

Da Ulla-Mari Brantenberg åpnet sin egen studioglasshytte på Frysja i 1978, var dette den første i sitt slag i Norge. Her blåser hun stadig glasset sitt på frihånd. Selv om Benny Motzfeldt en generasjon tidligere hadde brøytet vei for kvinnelige glasskunstnere, blåste hun ikke glasset selv slik Brantenberg gjør. Motzfeldt regisserte prosessen, tegnet gjenstandene frem, men overlot selve glassblåsingen til menn. For Ulla-Mari Brantenberg ble det helt nødvendig å være i intim berøring med glasspusteren, skjærsaksene og selv håndtere den amorfe glassmassen.

Hennes glassproduksjon var til å begynne med dominert av drikkeglass, karafler, fat og skåler. Formspråket hennes har tydelige røtter i det organiske, med referanser til art nouveau, men det ble raskt utviklet til et mer abstrakt og personlig uttrykk. Inspirasjonen fra blomsterverdenen, fra alt som strekker seg etter sollyset og bøyer seg under regndråpenes, nektarens og skjønnhetens tyngde, er en av konstantene.

Hun skulle slippe løs en nærmest hemningsløs skaperglede, med glasskunst som både kan leses som frodige og overdådige skikkelser, og som mysterieobjekter forankret i mytologi og legender.

I årenes løp har hun løst en rekke utsmykningsoppdrag, som lysekronen Konglen for Kulturhuset Banken på Lillehammer, Brelys for Skimuseet i Holmenkollen, fondveggen Se og bli sett i foajeen til Scene 2 i Det Norske Teatret. En utendørsskulptur, Ponte verre, skal oppføres på stedet der Gjøvik glassverk en gang lå og vil være et møte mellom stein og glass. Verket er også omtalt som egget, eller som en rugeplass for glasset.

Å være i glasset

Flammene buldrer i ovnen på Frysja – som er det gamle navnet på Akerselven. Glassovnen er oppvarmet til 1160 °C, dag og natt. Å sikre at den holder presis og jevn varme er et imperativ når glasskunst skal skapes. Det glohete materialet er ikke ufarlig å arbeide med. Det hender at små, glødende glassplinter – lopper – biter. I de for lengst forlatte fabrikklokalene til O. Mustad & Søn – bygget i håndbanket, rød tegl i 1840-årene – ble det en gang laget hesteskonagler og fiskekroker. Ulla-Mari Brantenberg var en av dem som okkuperte Mustads gamle arbeiderboliger. Aksjonen berget husene. De ble bevart for ettertiden som kulturminne over den tidlige industrialiseringen av Aker og Christiania.

Her vrimler det av andre kunstnere og kunsthåndverkere, men for de aller fleste er dette arbeid i konsentrert ensomhet. Hun deler glasshytten på skift med danske Karen Klim. Glass var intet åpenbart valg for Brantenberg; hun ble første gang vitne til glassblåsingens magi (og svette) på Holmegaard Glasværk i Danmark. «Jeg tenkte: Å ja, er det sånn det er! For meg dreier det seg om å være i glasset, være ett med det. Jeg skrev for mange år siden at jeg oppdaget det flytende, varme materialet etter at det hadde eksistert i tre og et halvt tusen år før meg. Det var trolldom, det var Gud selv, det var makt og undertrykkelse. Trolldom fordi det brøt lyset og gikk inn i evigheten. Gud fordi lys er Gud. Makt og undertrykkelse fordi de rikeste erobret det og pyntet seg med det,» sier Brantenberg.

Hun utdannet seg først til porselensmaler ved Den Kongelige Porcelænsfabrik, eller Royal Copenhagen. Hun ble keramiker på Statens håndverks- og kunstindustriskole (SHKS) før hun fortsatte ved Kunsthåndverksskolen i København. Så var hun i ett år på Glasskolan Orrefors.

Brantenberg arbeidet som assistent i to glasshytter på Bornholm før hun kom til Randsfjord Glassverk som glassblåser og formgiver. Der ble hun i to år, men det var ingen lykkelig tid. Ingen kvinner blåste glass, og Randsfjord var tungt mannsdominert. «Jeg ville bygge min egen glasshytte og være fri,» sier hun.

Også Harvey Kline Littleton fra Wisconsin begynte – i likhet med Brantenberg – som keramiker, før han i 1962 la ut på en studiereise til Toledo i Spania og den italienske glassøya Murano, ved Venezia. Han ville lage glass i sitt eget glasstudio, utenfor den tradisjonelle glassindustrien. Derfor konstruerte han en liten smelteovn for glass. Det ble begynnelsen på studioglassbevegelsen, som nå har spredt seg til hele verden.

Åsa Brandt åpnet den første europeiske studioglasshytten i Torshälla i 1968. Ulla Forsell var en av dem som fulgte etter. Og Brantenberg var altså den første i Norge.

Bessie, Ella & Louis

Brantenberg er en habil jazzsanger, og har sunget med en rekke band: Mogens Dans Sekstett, St. Tropez Singers, Bourbon Street Jazzband. Bessie Smith, Billie Holiday, Ella Fitzgerald og Louis Armstrong er blant de fremste forbildene hennes. Hun har alltid sunget. Tre år gammel sang hun «Oh My Darling, Clementine» sammen med sin eldste søster Birgit på Barnas dag i Porsgrunn. De vant og fikk opptre i Barnetimen i NRK med «Onkel Lauritz» Johnson. Brantenberg har deltatt på flere plateinnspillinger. «Jazzen er spontanitet og frihet, på et fundament av musikkunnskap. Men jeg måtte på et tidspunkt velge mellom musikken og glasskunsten. Jeg valgte å gå en vei med veldig stor motstand. Glass er helt ufattelig, selv jeg synes det. Noen dager er glasset helt umulig å arbeide med, noen dager er det som smør. Og jeg kan ikke si hvorfor,» sier Brantenberg.

Hun begynte med å utforske det rene, klare glasset. Fargene kom etter hvert, med lysten til å uttrykke noe annet. Natur, pust og mennesker er et sentralt utgangspunkt. Hun skjærer, kutter og sliper glasset, og kombinerer det gjerne med metall. Toril Bjorgs skjeer og sleiver i sølv har blitt utstyrt med Brantenbergs skaft av glass. Også i drikkeglass møtes sølvet og glasset, slik hun lar pilspisser smidd i Afrika inngå som en del av sin glasskunst. «De aller fleste stettglass har runde føtter. Det er så vidt jeg vet bare jeg som lager slike organiske føtter til glassene. Jeg var også den som begynte med et ledd mellom kopp og ben,» sier Brantenberg.

Dogon-folket

Brantenberg kan uttrykke seg gjennom mer enn bare de rene glassobjektene. Hun bidro med sang, bevegelse og scenografisk glass til koreografen Sølvi Edvardsens jubileumsforestilling Memento mori på Det Norske Teatret. Hun er innkjøpt av en lang rekke samlinger og museer, både i Norden og i land som Japan, Indonesia og USA. Hennes glasskunst er representert i Victoria and Albert Museum i London, og var Det norske kongehusets gave til Det hvite hus da Bill Clinton var amerikansk president.

Som ustoppelig utforsker av glassets iboende muligheter har Brantenberg vært på en reise siden slutten av 1960-tallet. Hennes viktigste geografiske forflytninger er reisene til Mali.

«Reisene til Mali og dogon-folket har satt de største sporene i mitt liv. Jeg reiste dit og fikk se og oppleve alt, men uten den moderne turismens filter.»

Hun reiste første gang til Mali med båt fra Toulon til Dakar i Senegal, og derfra videre til Bamako, og inn i Mopti-regionen og den stupbratte sandsteinsklippen Bandiagara. Brantenberg pådro seg malaria underveis. I Bandiagara møtte hun dogon-folket, som kollektivt nektet å konvertere til islam for cirka tusen år siden. Hun ble fjetret av dogon-folkets pilspisser, redskaper – vakre i sin rene og eldgamle funksjonalitet – og av deres masker og skulpturer. Her møtte hun en byggeskikk som har vært uendret i tusenvis av år. Dogonenes kosmologi inneholdt eksakt kunnskap om stjernen Sirius som har forbløffet forskere i årevis.

Hun kjøpte med seg en del metallgjenstander, særlig pilspisser, og har senere integrert dem i sin glasskunst. Utstillingen Reisen tok syv år i Kunstnerforbundet ble en djerv og vital oppsummering av møtet med dogon-kulturen.

Ulla-Mari Brantenberg skaper glasskunst og gir dem titler som Rød pust og I stjernenatten etterpå. Glasset danses frem, med presise bevegelser, hvert verktøy har sin helt bestemte og faste plass. Det står ofte om sekunder når glasset kommer ut av ovnen og skal blåses og formes frem.

Å betrakte en glasskunstner som Ulla-Mari Brantenberg gi liv til glassmassen er som å bevitne tilblivelsen av en mytisk skapning.